1984

I samme sekund kom det et gjennomtrengende plystresignal fra fjernskjermen. Det var tegnet til at de skulle vende tilbake til arbeidet. Alle tre reiste seg i en fart og sluttet seg til de gruppene som sloss om å få plass i heisene, og resten av tobakken rant ut av Winstons sigarettstump.

VI

Winston skrev i sin dagbok:

Det er tre år siden. Det var en mørk kveld, i en smal sidegate ved en av de store jernbanestasjonene. Hun stod ved en dør i murveggen, under en gatelykt som nesten ikke gav noe lys fra seg. Ansiktet hennes var ungt, men tykt sminket. Det var faktisk sminken som tiltrakk meg, den hvite sminken som var som en maske og de knallrøde leppene. Partikvinnene maler aldri ansiktene sine. Det var ingen andre i gaten og ingen fjernskjermer. To dollars, sa hun. Jeg…

I øyeblikket var det vanskelig å fortsette. Han lukket øynene og presset fingertuppene mot dem, mens han prøvde å tvinge frem det synet som stadig kom tilbake. Han følte en nesten uimotståelig trang til å skrike en rekke sjofle ord av full hals. Eller å dunke hodet mot veggen, sparke bordet over ende og hive blekkhuset gjennom vinduet — foreta en hvilken som helst støyende eller voldsom eller pinefull ting som kunne mørklegge det minnet som pinte ham.

Ens verste fiende var ens eget nervesystem, tenkte han. Når som helst kunne den indre spenningen gi seg uttrykk i et synlig symptom. Han tenkte på en mann han hadde passert på gaten for noen uker siden: en ganske alminnelig utseende mann, et partimedlem i fem og tredve eller førtiårsalderen, høy og tynn og med en dokumentmappe. De var bare noen meter fra hverandre da venstre side av mannens ansikt plutselig ble fordreiet i en slags krampetrekning. Den gjentok seg nettopp som de passerte hverandre: det var et rykk, en skjelvning, hurtig som klikket av en kameralukker, men tydeligvis en vane hos ham. Han husket at han den gang tenkte: den arme djevelen er ferdig. Og det uhyggelige var at det hele trolig var ubevisst. Den dødeligste av alle farer var å snakke i søvne. Så vidt han kunne skjønne, var det ingen måte til å beskytte seg mot det.

Han drog pusten og skrev videre:

Jeg fulgte henne gjennom døren og over en gårdsplass til et kjellerkjøkken. Det stod en seng mot veggen, og på bordet var det en lampe som var skrudd sterkt ned. Hun…

Det isnet i tennene hans. Han hadde lyst til å spytte. Samtidig som han tenkte på kvinnen i kjellerkjøkkenet kom også tanken på Katharine, hans kone. Winston var gift — han hadde iallfall vært gift, og sannsynligvis var han det fremdeles, for såvidt han visste, var konen hans ikke død. På ny var det som han pustet inn den varme, innestengte kjøkkenlukten, en lukt som var sammensatt av stanken av veggedyr og skitne klær og ekkel og billig parfyme, men som likevel virket dragende, fordi ingen partikvinne brukte parfyme eller kunne tenkes å gjøre det. Bare proletarene brukte parfyme. I hans tanker var lukten av den uatskillelig forbundet med horeri.

Da han fulgte denne kvinnen, hadde det vært hans første fall på omkring to år. Selvsagt var det forbudt å ha omgang med gatetøser, men det var en av disse reglene som en stundom kunne manne seg opp til å bryte. Det var farlig, men det gjaldt ikke liv eller død. Å bli knepet sammen med en hore kunne bety fem år i en tvangsarbeidsleir — ikke mer, hvis en ikke hadde begått noen annen forbrytelse. Og det var lettvint nok, forutsatt at en kunne unngå å bli overrasket i selve akten. Fattigkvarterene var fulle av kvinner som ville selge seg. Noen kunne til og med kjøpes for en flaske gin, som proletarene ikke fikk lov til å drikke. Stilltiende var Partiet endog tilbøyelig til å oppmuntre prostitusjonen som et avløp for instinkter som ikke kunne undertrykkes helt. Rene utskeielser tellet ikke så mye så lenge de ble bedrevet i hemmelighet og var gledeløse og bare gjaldt kvinner av en undertrykt og foraktet klasse. Den utilgivelige forbrytelse var løsatkighet mellom partimedlemmer. Men selv om dette var en av de forbrytelser som de tiltalte uten unntagelse erkjente seg skyldig i under de store utrenskninger, var det vanskelig å forestille seg at noe slikt virkelig hendte.