1984

Winston var ferdig med brødet og ostebeten. Han dreide seg litt på stolen for å drikke kaffen. Ved bordet til venstre drev mannen med den skingrende stemmen fremdeles på med sitt nådeløse snakk. En ung kvinne, som kanskje var hans sekretær og som satt med ryggen til Winston, hørte på ham og lot til å samtykke ivrig i alt han sa. Av og til fanget Winston opp en eller annen bemerkning, som for eksempel «Jeg tror du har så inderlig rett,» «Jeg er så enig med deg,» sagt med en ungdommelig og nokså tåpelig kvinnestemme. Men den andre røsten stoppet ikke et sekund, selv når kvinnen sa noe. Winston kjente mannen av utseende, men han visste ikke mer om ham enn at han hadde en viktig stilling i roman-avdelingen. Han var en mann i tredveårsalderen, med muskelsterk hals og en stor og uttrykksfull munn. Han hadde lagt hodet litt tilbake og satt i en slik vinkel at brillene hans fanget lyset og virket på Winston som to tomme skiver uten øyne. Det var noe visst uhyggelig i at det nesten var uråd å skjelne et enkelt ord i den lydflommen som strømmet ut av munnen hans. Bare en eneste gang oppfattet Winston et uttrykk — «total og endelig likvidering av goldsteinismen» — som ble spyttet ut med en utrolig fart og som virket som et sammenhengende ord, akkurat som en linje bly fra en settemaskin. Alt det øvrige var rett og slett ulåt, en endeløs snadring, men selv om en faktisk ikke kunne høre hva mannen sa, var det ingen tvil om det alminnelige innholdet av det. Han kunne stemple Goldstein etter fortjeneste og kreve strengere forholdsregler mot tankeforbrytere og sabotører, han kunne tordne mot de grusomheter som var begått av de eurasiske tropper, han kunne lovprise Store Bror eller heltene på Malabar-fronten — det gjorde ingen forskjell. Hva det enn var, kunne en være viss på at hvert eneste ord av det var ren ortodoksi, ren Ingsoc. Mens Winston satt og så på det øyeløse ansiktet med kjeftet som hurtig gikk opp og ned, fikk han en underlig følelse av at mannen ikke var et virkelig menneskelig vesen, men en slags dukke. Det var ikke mannens hjerne som snakket, det var hans strupehode. Det som kom ut av ham, bestod av ord, men det var ikke menneskelig tale i alminnelig forstand, det var en lyd som ble utstøtt ubevisst, akkurat som snadringen av en and.

Syme var blitt taus en stund og med håndtaket på skjeen tegnet han mønstre i ragusørpen. Stemmen ved det andre bordet plapret videre i vei og var lett å høre på tross av larmen rundt omkring dem.

— Det er et ord i nytale, jeg vet ikke om du kjenner det, sa Syme. — Det heter andetale, det vil si å snadre som en and. Det er et av disse interessante ordene som har to motsatte betydninger. Bruker en det om en motstander, er det et skjellsord, men brukt om en du er enig med, er det en ros.

Det er ikke tvil om at Syme vil bli fordampet, tenkte Winston igjen. Han tenkte det med et slags vemod, enda han godt visste at Syme foraktet ham, følte en lett avsky for ham og helt var i stand till å angi ham som tankeforbryter, hvis han så noen grunn til å gjøre det. Det var noe subtilt galt med Syme, det var noe han manglet — diskresjon, stolthet, en slags reddende stupiditet. En kunne ikke si at han var uortodoks. Han trodde på Ingsocs prinsipper, han æret og høyaktet Store Bror, han frydet seg over seirene, han hatet kjettere, ikke bare oppriktig, men også med en slags aldri hvilende nidkjærhet og med en viten som alltid var à jour og større enn et alminnelig partimedlems. Likevel hang en svak atmosfære av dårlig rykte alltid rundt ham. Han sa ting som helst burde vært usagt, han hadde lest for mange bøker, han vanket i Kastanjetreet, en kafé som var et tilholdssted for malere og musikere. Det var ingen lov, selv ikke en uskreven lov, som forbød noen å besøke Kastanjetreet, men likevel var stedet på en underlig måte uhellvarslende. De gamle lederne av Partiet som var kommet i vanry, hadde pleiet å samle seg der før de til slutt ble utrensket. Det ble sagt at selveste Goldstein hadde vanket der av og til for år og årtier siden. Det var ikke vanskelig å forutse Symes skjebne. Men like fullt var det et faktum at om Syme bare i tre sekunder ante Winstons hemmeligste tanker, ville ham omgående angi ham til Tankepolitiet. Det ville også alle andre for den saks skyld, men Syme mer enn de fleste. Nidkjærhet var ikke nok, ortodoksi var ubevissthet.

Syme så opp. — Der kommer Parsons, sa han.