1984

Da kamerat Ogilvy var tre år gammel, ville han ikke ha annet leketøy enn en tromme, et automatgevær og en helikopter-modell. Seks år gammel — et år for tidlig, men det ble lempet på reglene for hans skyld — hadde han sluttet seg til Spionene, og i niårsalderen hadde han vært troppsfører. Elleve år gammel hadde han angitt sin egen onkel til Tankepolitiet etter å ha påhørt en samtale, som etter hans mening røpet kriminelle tendenser. Sytten år gammel hadde han vært distriktsfører i Ungdommens anti-kjønnsfylkning. I nittenårsalderen hadde han laget tegning til en håndgranat som var blitt tatt i bruk av Fredsministeriet og som under den første prøven hadde drept en og tredve eurasiske krigsfanger med ett smell. Tre og tyve år gammel hadde han falt i kamp. Mens han fløy over Det indiske hav med viktige meldinger, ble han forfulgt av rakettfly, og så grep han maskingeværet for å gjøre legemsvekten større og hoppet ut av helikopteret med meldinger og det hele — en ende som det var umulig å tenke på uten en viss misunnelse, sa Store Bror. Store Bror føyde til noen få bemerkninger om hvor rent og endeframt kamerat Ogilvys liv hadde vært. Han var totalavholdsmann og røkte ikke, hans eneste rekreasjon var den daglige timen i gymnastikksalen, og han hadde avlagt et hellig løfte om sølibat, da han mente at ekteskap og omsorgen for en familie var uforenlig med å ofre seg fire og tyve timer i døgnet for sine plikter. Han hadde ikke noe annet emne å snakke om enn Ingsocs prinsipper, og hans eneste mål i livet var å slå den eurasiske fiende og å jage spioner, sabotører, tankeforbrytere og forrædere i sin alminnelighet.

Winston overveide med sig selv om han skulle gi kamerat Ogilvy ordenen for framifrå tjenesete, met til slutt besluttet han ikke å gjøre det, da dette ville føre med seg en masse unødvendige krysshenvisninger.

Enda en gang skottet han på sin rival i avlukket rett overfor. Det var noe som sa ham med visshet at Tillotson hadde det travelt med den samme oppgaven som han selv. Det var uråd å vite hvis arbeid til slutt ville bli godtatt, men han følte seg sterkt overbevist om at det ville bli hans eget. Kamerat Ogilvy, som ingen hadde forestilt seg for en time siden, var nå en kjensgjerning. Det slo ham som noe rart at en kunne skape døde mennesker, men ikke levende. Kamerat Ogilvy hadde aldri eksistert i nutiden, men nå eksisterte han i fortiden, og så snart falskneriet var glemt, ville han være like autentisk og eksisterte nøyaktig i kraft av de samme bevisligheter som Karl den store eller Julius Caesar.

V

I den lavloftede kantinen dypt nede under jorden skubbet lunsjkøen seg langsomt forover. Rommet var alt meget fullt, og det rådet en øredøvende støy der. Fra sekteristen på disken kom lukten av ragu sivende med en sur metallisk stank som ikke helt døyvet osen av seiersgin. I den bortre enden av rommet var det en liten bar, bare et hull i veggen, hvor en kunne kjøpe gin for ti cents per dobbeltdram.

— Akkurat den mannen jeg er på jakt etter, sa en stemme i ryggen på Winston.

Han snudde seg. Det var hans venn Syme, som arbeidet i studieavdelingen. «Venn» var kanskje ikke det rette ordet. En hadde ikke venner nå for tiden, en hadde kamerater — men det var noen kamerater hvis selskap var hyggeligere enn andres. Syme var filolog og spesialist i nytale. I virkeligheten hørte han til det veldige team av eksperter som nå holdt på å lage ellevte utgave av nytale-ordboken. Han var en ørliten fyr, mindre enn Winston, med mørkt hår og store utstående øyne, som var sørgmodige og spotske på samme tid og som likesom gransket ens ansikt omhyggelig når en snakket med ham.

— Jeg ville gjerne høre om du har fått tak i noen barberglad, sa han.

— Ikke et eneste! sa Winston med et slags skyldbetynget hastverk. — Jeg har prøvd over hele byen. De fins ikke mer.

Alle og enhver drev på å spørre etter barberblad. Sant å si hadde han to ubrukte som han hamstret. Det hadde vært mangel på dem i månedsvis. Alltid var det en eller annen nødvendighetsartikkel som partibutikkene ikke kunne skaffe. Stundom var det knapper, andre ganger stoppegarn, atter andre ganger skolisser, og nå var det barberblad. Hvis en i det hele tatt kunne få tak i dem, måtte en mer eller mindre forsiktig finkjemme det «frie» marked.

— Jeg har brukt det samme bladet i seks uker, la han usannferdig til.

Køen flyttet seg et nytt rykk fremover. Da de stanset, snudde han seg og så på Syme igjen. Begge tok en fettet metalltallerken fra en stabel som stod på kanten av disken.

— Så du hengingen av fangene i går? spurte Syme.

— Jeg arbeidet, sa Winston likegyldig. — Jeg får se det på film, skulle jeg anta.

— En svært utilfredsstillende erstatning, sa Syme.