1984

— Armer bøy og strekk! buldret hun. — Ta tempoet etter meg. En, to, tre, fire! En, to, tre, fire! Kom nå, kamerater, få litt fart på dere! En, to, tre, fire! En, to, tre, fire!…

Smerten av hosterien hadde ennå ikke drevet hele inntrykket av Winstons drøm ut av ham, og de rytmiske bevegelser under øvelsene styrket det til en viss grad. Mens han mekanisk strakte armene fremover og bakover, og mens ansiktet var preget av den barske glede som ble betraktet som det korrekte uttrykk under disse fysiske sprell, anstrengte han seg for å tenke tilbake til hin uklare barndomstid. Det var usigelig vanskelig. Alt sammen bleknet likesom når han prøvde å komme lenger tilbake enn til slutten av femtiårene. Når det ikke var noen ytre ting en kunne støtte seg til, mistet selv ens egen tilværelse sine skarpe konturer. En husket veldige hendelser, som kanskje ikke hadde funnet sted, en husket et mylder av enkeltheter uten å kunne gjenskape deres atmosfære, og det var lange tomme perioder hvor en ikke kunne plasere noe som helst. Alt hadde vært annerledes den gang. Selv landenes navn og deres former på kartet hadde vært annerledes. Luftområde Ett het for eksempel ikke det i hine tider: det var blitt kalt England eller Storbritannia, selv om han følte seg noenlunde viss på at London alltid hadde hett London.

Winston kunne ikke tydelig huske noen tid da hans land ikke hadde vært i krig, men det er klart at det hadde vært en temmelig lang mellom-periode med fred i hans barndom, fordi en av hans tidligste erindringer gjaldt et flyangrep som lot til å komme helt overraskende på alle. Kan hende var det den gangen at atombomben hadde falt på Colchester. Han kunne ikke minnes selve flyangrepet, men han husket at farens hånd grep hans da de skyndte seg nedover og nedover til et eller annet sted dypt under jorden, ned en spiraltrapp som gav gjenlyd under føttene hans og som til slutt gjorde bena hans så trette at han tok til å klynke, og de måtte stanse og hvile. På sin langsomme, drømmende måte fulgte moren dem et langt stykke bak. Hun bar den vesle søsteren hans — eller kanskje var det bare en bylt tepper hun hadde i armene, han var ikke helt sikker på om søsteren var født da. Langt om lenge kom de ned på et larmende, overfylt sted, som han skjønte var en undergrunnstasjon.

Det satt mennesker overalt på det fliselagte gulvet, og andre mennesker satt tett sammenpakket på metallbriskene, som var anbragt i flere etasjer. Winston, hans mor og hans far fant seg en plass på gulvet, og like i nærheten av dem satt en gammel mann og en gammel kone side om side på en brisk. Den gamle mannen hadde en pen mørk dress og en svart lue som var skjøvet tilbake på det kritthvite håret; han var rød i ansiktet og øynene var blå og fulle av tårer. Det oste gin av ham. Det var som ginen sivet ut av huden hans istedenfor svette, og en kunne innbille seg at de tårene som trillet fra øynene hans var ren gin. Men selv om han var noe beruset led han også under en sorg som var ekte og uutholdelig. På sin barnslige måte skjønte Winston at det nettopp hadde hendt noe forferdelig, noe som aldri kunne tilgis og som det aldri kunne rettes på. Det forekom ham også at han visste hva det var. Det var blitt drept en eller annen som den gamle mannen elsket, et barnebarn kanskje. Med få minutters mellomrom gjentok gamlingen:

— Vi burde ikke ha stolt på dem, det sa jeg deg, mor, ikke sant? Dette er følgen av at vi stolte på dem. Jeg sa det for lengte siden. Vi skulle ikke ha stolt på de kjeltringene.

Men hvilke kjeltringer de ikke skulle ha stolt på, det kunne Winston ikke huske mer.

Siden den tiden hadde krigen bokstavelig talt vært evigvarende, men strengt tatt hadde det ikke alltid vært den samme krigen. I hans barndom hadde det i flere måneder vært en forvirret gatekamp i selve London, og noe av den husket han levende. Men å klarlegge hele periodens historie, å si hvem som kjempet mot hvem til de forskjellige tider, var helt umulig, fordi ikke noen skrevet fremstilling og ikke noe talt ord noen gang hentydet til annet enn den aktuelle krigssituasjon. I dette øyeblikk for eksempel, i 1984 (hvis det da var 1984), var Oceania i krig med Eurasia og i forbund med Øst-Asia. Ikke i en eneste offentlig eller privat uttalelse ble det noensinne medgitt at de tre makter tidligere hadde vært gruppert på en annen måte. Men som Winston så godt visste, var det faktisk bare fire år siden Oceania hadde vært i krig med Øst-Asia og i allianse med Eurasia. Men dette var bare et stykke hemmelig viten som han tilfeldigvis satt inne med, fordi hans egen erindring ikke var tilstrekkelig under kontroll. Offisielt foregikk det aldri noen endring av forbundsfeller. Oceania var i krig med Eurasia — ergo hadde Oceania alltid vært i krig med Eurasia. Øyeblikkets motstander representerte alltid det absolutte onde, og derav fulgte at enhver tidligere eller fremtidlig allianse med ham var umulig.