Han fisket et 25 cents-stykke opp av lommen. Der stod også de samme slagordene med ørsmå tydelige bokstaver, og på den andre siden av mynten kunne en se Store Brors hode. Selv fra mynten forfulgte disse øynene ham. På mynter, på frimerker, på faner, på plakater og på sigarettpakkene — overalt. Alltid disse øynene som voktet en og stemmen som omsluttet en. Enten en sov eller var vaken, enten en arbeidet eller spiste, utendørs eller innendørs, i badet eller i sengen — aldri slapp en unna dem. Ingenting var ens eget unntatt de få kubikkcentimeterne inne i ens hode.
Solen hadde dreiet vestover, og myriadene av vinduer i Sannhetsministeriet så like truende ut som skytehullene i en festning nå da det ikke lenger falt noe lys på dem. Hans hjerte skrumpet sammen ved synet av den enorme pyramide-bygningen. Den var for sterk, den kunne ikke stormes. Selv tusen rakett-bomber kunne ikke sprenge den. På ny lurte han på hvem han egentlig skrev denne dagboken for. For fremtiden, for fortiden — for en tidsalder som kanskje bare eksisterte i hans fantasi. Og foran ham lå ikke død, men tilintetgjørelse. Dagboken ville bli brent til aske, og han selv ville gå opp i damp. Bare Tankepolitiet ville lese det han hadde skrevet før det utslettet det av tilværelsen og av erindringen. Hvordan kunne en rette noen appell til fremtiden, når ikke ett eneste spor av en vil overleve fysisk, ikke så meget som et anonymt ord rablet på en bit papir?
Fjernskjermen slo fjorten. Han måtte gå om ti minutter. Han måtte være tilbake i sitt arbeid fjorten-tredve.
Pussig nok var det som timeslagene hadde satt nytt mot i ham. Han var et ensomt gjenferd som mumlet en sannhet som ingen noen gang ville høre. Men så lenge han gav uttrykk for den, ble kontinuiteten på en heller annen dunkel måte ikke brutt. Det var ikke ved å gjøre seg selv hørt, men ved å bevare vettet at en førte sin menneskelige arv videre. Han gikk tilbake til bordet, dyppet pennen i blekkhuset og skrev:
Han var allerede død, tenkte han. Det forekom ham at det først var nå, etter at han hadde begynt å kunne forme sine tanker, at han hadde tatt det avgjørende skritt. Følgene av enhver handling er iboende i handlingen selv. Han skrev:
Nå da han hadde identifisert seg selv som et dødt menneske ble det av stor betydning å holde seg i live så lenge som mulig. Han hadde fått blekkflekker på to av fingrene på høyre hand. Det var akkurat slike småting som kunne forråde en. En eller annen nidkjær snushane i ministeriet (sannsynligvis en kvinne, en som lignet det vesle rød-blonde kvinnfolket eller den svart-hårede piken fra roman-avdelingen) kunne ta til å undres på hvorfor han hadde skrevet i lunsjpausen, hvorfor han hadde brukt en gammeldags penn,
Han la dagboken i skuffen. Det var helt nytteløst å gjøre noe forsøk på å skjule den, men han kunne i det minste skaffe seg sikkerhet for om dens eksistens var blitt oppdaget eller ikke. Hvis han la et hår tvers over den ene kanten på den, var det altfor iøynefallende. Med fingertuppen tok han et usynlig korn av hvitaktig støv og plaserte det i hjørnet av bindet, slik at det måtte falle av hvis noen rørte boken.
Winston drømte om sin mor.
Han må ha vært ti eller elleve år da moren forsvant, tenkte han. Hun var en høyvoksen statelig kvinne, temmelig fåmælt, med langsomme bevegelser og praktfullt lyst hår. Sin far husket han mer utydelig som en mørk tynn mann med briller, som alltid gikk i pene mørke klær (Winston husket særlig de ualminnelig tynne sålene på farens sko). Begge foreldrene må sannsynligvis ha forsvunnet under en av de første store utrenskingene i femti-årene.