1984

En het svette hadde plutselig brutt frem over hele Winstons kropp. Hans ansikt forble helt uransakelig. Vis deg aldri fortvilt! Vis deg aldri ergerlig! Et eneste blunk med øyelokkene kunne røpe en. Han stod og så på mens lærerinnen løftet armene over hodet og — en kunne ikke so grasiøst, men med påfallende eleganse og dyktighet — bøyde seg forover og stakk de øverste fingerleddene under tærne.

— Slik, kamerater! Slik vil jeg dere skal gjøre det. Se nå på meg igjen. Jeg er ni og tredve år, og jeg har hatt fire barn. Se nå.

Hun bøyde seg igjen. — Som dere ser, bøyer ikke jeg knærne. Dere kan alle klare det, hvis dere virkelig vil, la hun til mens hun rettet seg opp. — Alle under fem og førr kan godt klare å røre tærne. Det er ikke alle av oss som har det privilegium å kjempe i frontlinjen, men vi kan i det minste holde oss i vigør. Husk guttene våre på Malabar-fronten! Og matrosene på de flytende festninger! Tenk bare på hva de må gå igjennom. Forsøk nå igjen. Det er bedre, kamerater, det er meget bedre, sa hun oppmuntrende til Winston, som med anstrengt pust klarte å røre tærne sine med stive knær, for første gang på mange år.

IV

Med det dype ubevisste sukk som selv ikke fjernskjermens nærhet kunne hindre ham i å komme med når hans dagsverk begynte, trakk Winston taleskriveren til seg, blåste støvet av mikrofonen og satte på seg brillene. Så rullet han opp og festet sammen fire små papirsylindrene som alt hadde drattet ut av det pneumatiske røret på høyre side av pulten hans.

I veggene i avlukket var det tre hull. Til venstre for taleskriveren et lite pneumatisk rør for skrevne meldinger, i midten et større ett for aviser og på sideveggen, slik at Winston lett kunne nå den, en stor oval åpning som var dekket av et ståltrådsgitter. Den siste var til å kaste avfallspapir i. Slike åpninger fantes i tusenvis eller titusenvis over hele bygningen, ikke bare i alle rommene, men også med korte mellomrom i alle korridorer. Av en eller annen grunn bar de utnavnet minnehull. Når en visste at et bestemt dokument skulle ødelegges, eller om en bare så en bit kassert papir ligge og flyte, var det en automatisk handling å løfte opp gitteret på det nærmeste minnehull og kaste det ned der. Så ble det hvirvlet av gårde i en varm luftstrøm til den enorme fyren som lå skjult etsteds i bygningens dyp.

Winston gransket de fire papirbitene han hadde rullet opp. Hver av dem inneholdt en melding på bare en til tre linjer i den forkortede jargong som ble brukt i ministeriet når det gjaldt indre anliggender og som ikke var virkelig nytale, men hovedsakelig bestod av nytale-ord. De lød slik:

times 17.3.84 sb tale vrangreferert afrika rett

times 19.12.83 forutsir 3 yp 4de kvartal 83 trykkfeil rett dagens nummer

times 14.2.84 miniflod feilsitert sjokolade rett

times 3.12.83 referat sb dagsordre dobbeltplussundergodt henv upersoner omskriv fullvist oppvis førarkivering

Med en svak følelse av tilfredshet la Winston den fjerde meldingen til side. Det var en innviklet og ansvarsfull oppgave, og det var best han utsatte den til slutt. De tre andre var rutinejobber, selv om den annen sannsynligvis ville bety en trettende gjennomgåelse av tallrekker.