Døden på Oslo S

— Nei, hun ligger i senga di, sa mutter.

— Ålreit. Så legger jeg meg på sofaen.

— Det synes jeg ikke, sa mutter. — Bare fordi vi er hjemme? Gjør sånn som sist du, Pelle. Og hold godt rundt henne!

”Ikke gjør som mora di sier,” sa Karius og Baktus i boka til Thorbjørn Egner. ”Ikke gjør som mora di sier.”

Det siste jeg tenkte før jeg sovna tett inn mot ryggen til Lena, var at de gutta der ikke hadde skjønt noe særlig.

I ENDEN AV TUNELLEN ER DET ALLTID LYS

I tida framover ble Lena boende nede på Krisesentret, men hun var i grunnen nesten like mye hos oss. Mutter var ikke så fornøyd med den ordninga, for det hendte at Lena fikk skikkelig sug på dop, og da stakk hun på byen og måtte hentes tilbake. Et par ganger kjørte jeg rundt med Leffy i den gamle lastebilen og jakta på henne, og hun og Leffy fikk etterhvert god kontakt. Leffy kunne oj alle knepa fra gamledager, og han var ikke av den typen som havna på ryggen i sørpa dersom vi fant Lena sammen med et par karer over atten. Sant å si så etterlot han seg en brukket kjeve og minst tre solide blåveiser der nede i sentrum.

Men det var klart for alle: Lena måtte ut av byen dersom det skulle bli noe fart på livet hennes. Hun måtte vekk fra alle fristelser på gata, hun måtte vekk fra alt som kunne minne henne om fortida. Og hun måtte bli borte lenge. Jeg krympa meg bare ved tanken, men innså selvsagt at det var riktig.

Vel. Barnevern og alle mulige etater jobba på spreng for å finne en plass til Lena, iallfall sa de at de jobba på spreng. Men det var mutter og Leffy som omsider klarte å få henne inn på et kollektiv i nærheten av Arendal.

Og en søndag morra rett over jul stilte Leffy utafor huset vårt med lastebilen sin. Vi hadde avtalt at jeg skulle bli med og følte Lena nedover. Egentlig var det visst sånn at det skulle ha vært med en fra Barnevernet, men Leffy ordna den biffen. Har alltid vært flink med kjeften, Leffy.

— Hei!

Jeg slengte inn ei veske med noen brødskiver og et par cola, og svingte meg opp ved sida av ham.

— Hallo, makker! Ready for take off? Han rulla røyk med den ene handa og pella seg i nesa med den andre.

— Jeg er klar. Jeg tørka av ruta, og Leffy sleika på limet og trilla ferdig sigaretten.

— Forresten, sa jeg. — Vent et øyeblikk! En skikkelse som virka jævlig kjent kom ruslende oppover mot oss. Det var Filla!

Med magen full av nerver hoppa jeg ut av bilen og gikk for å møte ham. Regninga for det knuste kjøkkenet hadde Stein og han sluppet å betale — men han kunne jo ha nok av grunner til å være sur likevel. Verken Proffen eller jeg hadde tort å ta kontakt med ham etter at vi ødela opplegget.

Vi ble stående og se på hverandre. Så gliste Filla plutselig, og jeg fant ut at det var lett å gliste, jeg også.

— Du er altså ikke så veldig forbanna?

Filla rista på hue. — Nix. Ikke i det hele tatt. Det var jo et fett opplegg, men… Etter at Nina daua, datt liksom alt fra hverandre. Jeg trur Stein og jeg hadde kommet til å gjøre akkurat det samme som dette etter at vi fikk den meldinga. Ville bare ha de gutta inn.

— De ligger tynt an, sa jeg. — Mutter preiker om fem, seks år.

— Litt lite, sa Filla, og tente opp en røyk. — Men det svir nok.

— Ja, sa jeg. — Det svir nok. Åssen står det til med mora di?

Filla lyste opp. — Ja faen, veit du hva, det går faktisk mye bedre! Hun er jo ganske skeiv ennå, men hun har begynt å rote rundt med en sånn derre gåstol. De snakker på at hun kanskje kan komme hjem rett over nyttår. Må ha hjelp til alt mulig, selvsagt, men likevel.

— Det er vel ikke noe problem, sa jeg. — Du er jo der!

Han så på meg, og dro hardt av røyken. — Ja, du kan banne på at jeg kommer til å være der! Og Lena, åssen ligger det an med henne?

— Ålreit. Bedre, ihvertfall. Leffy og jeg kjører henne ned på Sørlandet nå.

Filla nikka. — Smart. Er Proffen hjemme?

— Satt og åt frokost for fem minutter siden ihvertfall.

— Da stikker jeg oppom og ser om jeg kan få snoka til meg litt av det hjemmebakte brødet til mora hans. Hils Lena!

Han forsvant inn porten, og Leffy og jeg skjøt fart nedover mot Krisesenteret, der mutter venta på oss sammen med Lena.

Det ble en fin tur nedover. Vinteren hadde liksom ”satt” seg nå, det var ti, tolv kuldegrader, og landskapet nedover var dekka av fin tørr snø. Det var som å kjøre tvers igjennom et landskap fra et eventyr. Og der jeg satt med Lena klemt tett inn mot meg, tenkte jeg at det jeg hadde opplevd den siste tida på mange måter også var litt av et eventyr. Grotesk og jævlig, akkurat som i de gamle folkeeventyra. Død og fordervelse, og bånnkjipe troll. Men slutten! Det er tross alt slutten som teller! Og når jeg gløtta bort på Lena, på de spill levende kineser-øynene hennes, og på de myke kinna som kulda hadde gitt en hektisk rødfarge, da følte jeg meg bare jævla sikker på at hun ville komme til å klare det. Det ville bli tøft som pokker, og hun hadde en lang vei å gå — men hun var en av dem som ville fikse det.