Verdens Øye

Da de la perlekjedet av innsjøer bak seg, hadde solen nettopp passert sitt høyeste punkt. Lan holdt dem langt unna innsjøene og så ikke engang på dem, men Rand syntes de syv tårnene virket høyere enn første gang han så dem. Han var sikker på at de forrevne toppene raget høyere over bakken, og over dem kunne han nesten se hele tårn skinne i solen mens Den Gylne Tranens bannere vaiet i vinden. Han blunket og stirret, men tårnene nektet å forsvinne helt. De var der, i utkanten av synsfeltet, helt til Pestlandet skjulte innsjøene nok en gang.

Før solnedgang valgte Vokteren en leirplass, og Moiraine fikk Nynaeve og Egwene til å hjelpe seg med å sette ut vernet. Aes Sedaien hvisket noe i øret på de andre kvinnene før hun begynte. Nynaeve nølte, men da Moiraine lukket øynene, gjorde alle tre kvinnene det sammen.

Rand så at Matt og Perrin stirret, og undret seg på hvordan de kunne la seg overraske. Alle kvinner er Aes Sedaier, tenkte han gledeløst. Og Lyset hjelpe meg, det er jeg også. Tungsinnet lammet stemmen.

«Hvorfor er alt så annerledes?» spurte Perrin da Egwene og Den Kloke hjalp Moiraine til sengen hennes. «Det kjennes…» Han trakk på de kraftige skuldrene som om han ikke fant ord.

«Vi rettet et voldsomt slag mot Den Mørkeste,» svarte Moiraine. Hun la seg ned med et sukk. «Det vil ta lang tid før Skyggen kommer over det.»

«Hvordan?» spurte Matt. «Hva var det vi gjorde?»

«Sov nå,» sa Moiraine. «Vi er ennå ikke ute av Pestlandet.»

Men neste morgen kunne ikke Rand se at noe var forandret. Pestlandet ble borte etter hvert som de red sørover, selvfølgelig. Forvridde trær ble avløst av rette. Den kvelende heten ga seg. Råtnende løvverk vek plassen for løv som bare var angrepet av sykdom. Og ikke bare det som var sykt, forsto han. Skogen rundt dem ble rød av nye blader som hang tett i tett på greinene. Nye spirer skjøt opp i underskogen, slyngplanter dekket steinene med grønt, og gresset var oversådd med nye blomster like kraftige og fargerike som der Den Grønne Mannen hadde vandret. Lenge var våren blitt holdt tilbake av vinteren, og nå raste den over landet for å ta igjen det tapte.

Han var ikke den eneste som stirret. «Et voldsomt slag,» mumlet Moiraine og ville ikke si mer.

Klatrende villroser tvinnet seg rundt steinsøylen som markerte grensen. Menn kom ut av vakttårnene for å hilse dem. Det var noe lamslått over latteren deres, og øynene skinte av undring, som om de ikke kunne tro at gresset spirte under de stålkledde føttene.

«Lyset har vunnet over Skyggen!»

«En stor seier i Tarwins Kløft! Vi har fått bud! Seier!»

«Lyset velsigner oss igjen!»

«Kong Easar er sterk i Lyset,» svarte Lan til alle ropene deres.

Vaktpostene ville gjerne ta seg av Moiraine, eller i det minste sende eskorte med dem, men hun avslo. Selv om hun lå på ryggen på en båre, var Aes Sedaiens nærvær nok til at de panserkledde mennene trakk seg unna, bukket og ga etter for hennes ønsker. Latteren deres fulgte Rand og de andre da de red videre.

Det var sent på ettermiddagen da de nådde Fal Dara. De hørte at byen bak de dystre murene gjenlød av feiring. Rand tvilte på om det fantes en klokke i byen som ikke ringte, fra de minste sølvbjeller på seletøy til de store bronsegongongene i toppen av tårnene. Portene sto på vidt gap, og soldater med blomster stukket i hårknutene og sprekker i rustningene løp syngende og leende gjennom gatene. Byfolket hadde ennå ikke vendt tilbake fra Fal Moran, men soldatene var nettopp kommet tilbake fra Tarwins Kløft, og gleden deres var nok til å fylle gatene.

«Seier i Kløften! Vi vant!»

«Et mirakel i Kløften! Legendenes Alder er tilbake!»

«Vår!» lo en gråsprengt gammel soldat da han hengte en krans av morgenstjerner rundt halsen på Rand. Hans egen hårknute var en hvit klase av dem. «Lyset velsigner oss med en ny vår!»

Da de skjønte at følget gjerne ville til den indre borgen, ble de omringet av menn kledd i stål og blomster som løp for å rydde vei.

Ingtars ansikt var det første Rand så som ikke smilte. «Jeg var for sent ute,» sa Ingtar bittert til Lan. «En time for sent. Fred!» Han skar tenner så de kunne høre det, men så ble uttrykket angerfullt. «Tilgi meg. Gremmelsen får meg til å glemme pliktene. Velkommen, Steinbygger. Velkommen alle sammen. Det er godt å se dere vel ute av Pestlandet. Jeg skal vise Moiraine til sovekammeret hennes og hente helbrederen. Så skal jeg informere Fyrst Agelmar –»

«Før meg til Fyrst Agelmar,» kommanderte Moiraine. «Før oss alle dit.» Ingtar åpnet munnen for å protestere, men bøyde seg for kraften i blikket hennes.