Verdens Øye

«Nei,» sukket Rand. Tam hadde fremdeles ikke leet på en muskel. Øynene var innsunkne som om han hadde vært syk i dagevis. «Jeg… jeg får gå og finne henne.»

«De er på den andre siden av broen,» sa barden, «hvor de … kvitter seg med de døde Trollokene. Men vær forsiktig, gutt. Aes Sedaier gjør det de gjør av sine egne grunner, og det er ikke alltid de grunnene andre tror.»

Det siste ble ropt idet Rand var på vei ut døren. Han måtte holde på sverdhjaltet for å hindre at balgen hektet seg fast i beina mens han sprang, men han tok seg ikke tid til å hekte det av seg. Han trampet ned trappen og stormet ut av vertshuset. Trettheten hadde han glemt. En mulighet til å hjelpe Tam, samme hvor liten den var, var nok til å overvinne en natt uten søvn, i hvert fall for en stund. At denne muligheten knyttet seg til en Aes Sedai, eller hva prisen kunne være, ville han ikke tenke på. Og det å virkelig stå ansikt til ansikt med en Aes Sedai… Han pustet dypt og forsøkte å bevege seg fortere.

Bålene lå et godt stykke bortenfor de nordligste husene, på Vestskog-siden av veien til Vakthøyden. Vinden bar fremdeles oljesvarte røyksøyler med seg bort fra landsbyen, men likevel var det en sykelig søt stank i luften, som fra en stek som har hengt altfor lenge på spiddet. Rand begynte å brekke seg av lukten, men svelget tungt da han forsto hva som luktet. En fm ting å gjøre med Bel Tine-bålene! Mennene som passet bålene, hadde bundet tøystykker over munnen og nesen, men grimasene viste tydelig at eddiken som stoffet var fuktet med, ikke var nok. Selv om det tok knekken på stanken, visste de at stanken var der, og de visste hva de holdt på med.

To av mennene hektet reimene fra seletøyet av anklene til en Trollok. Lan satt på huk ved siden av liket. Han hadde slengt teppet til side og blottet Trollokens skuldre og hodet med geitesnuten. Da Rand kom småløpende, rev Lan løs et emblem av metall, en blodrød emaljert trefork, fra den piggete skulderen på den svarte ringbrynjen.

«Ko’bal,» erklærte han. Han kastet emblemet opp og snappet det ut av luften med et knurr. «Det blir syv stammer i alt så langt.»

Like i nærheten satt Moiraine på bakken med beina i kors. Hun ristet sliten på hodet. En stav som var dekket av utskårne ranker og blomster fra øverst til nederst, lå tvers over knærne, og kjolen var skrukkete fordi hun hadde hatt den på for lenge. «Syv stammer. Syv! Så mange har ikke samlet seg siden Trollok-krigene. Den ene dårlige nyheten etter den andre. Jeg er redd, Lan. Jeg trodde vi lå en dagsmarsj foran, men vi kan være lenger bak enn noensinne.»

Rand stirret på henne, ute av stand til å si noe. En Aes Sedai. Han hadde forsøkt å overbevise seg om at hun ikke ville se noe annerledes ut nå da han visste hvem … hva han så på, og til hans overraskelse gjorde hun ikke det. Hun så ikke lenger fullt så ren og uberørt ut, ikke med hårlokker som strittet i alle retninger og en sotflekk over nesen, men heller ikke videre forandret. Det måtte da være noe ved en Aes Sedai som kunne avsløre hva hun egentlig var. På den annen side: Hvis det utvendige reflekterte det innvendige og hvis fortellingene var sanne, skulle hun ligne mer på en Trollok enn på en vakker kvinne som hadde like stor verdighet selv om hun satt rett på bakken. Og hun kunne hjelpe Tam. Samme hva det kostet, det kom foran alt annet.

Han pustet dypt. «Madam Moiraine… Jeg mener, Moiraine Sedai.» Begge snudde seg for å se på ham, og han frøs til under blikket hennes. Ikke de rolige, smilende øynene han husket fra Grønnsletten. Ansiktet var trett, men øynene kunne tilhørt en hauk. Aes Sedaier. Verdens ødeleggere. Marionettemestere som trakk i trådene og fikk stammer og herskere til å danse etter mønstre som bare Tar Valons kvinner kjente.

«Litt mer lys i mørket,» mumlet Aes Sedaien. Hun hevet stemmen. «Hvordan er drømmene dine, Rand al’Thor?»

Han stirret på henne. «Drømmene mine?»

«En natt som denne kan gi en mann vonde drømmer, Rand. Hvis du har mareritt, må du fortelle meg om det. Jeg kan undertiden være til hjelp mot vonde drømmer.»

«Det er ikke noe galt med mine… Det gjelder min far. Han er skadet. Det er ikke stort mer enn en skramme, men feberen brenner ham opp. Den Kloke vil ikke hjelpe. Hun sier at hun ikke kan. Men fortellingene…» Hun hevet et øyebryn, og han stoppet og svelget tungt. Lyset hjelpe meg, finnes det noen fortelling med en Aes Sedai hvor hun ikke er skurken? Han kikket på Vokteren, men Lan virket mer interessert i den døde Trolloken enn i det Rand hadde å si. Han hakket og stammet videre: «Jeg… ah … det heter seg at Aes Sedaier kan lege. Hvis du kan hjelpe ham … hva som helst du kan gjøre for ham … samme hva det koster… Jeg mener…» Han pustet dypt og avsluttet i en fei. «Jeg betaler en hvilken som helst pris som jeg kan makte. Hva som helst.»