Verdens Øye

«Hvilken som helst pris,» sa Moiraine grunnende nærmest til seg selv. «Vi kan snakke om pris senere, Rand, hvis det i det hele tatt blir aktuelt. Jeg kan ikke love noe. Den Kloke her vet nok hva hun gjør. Jeg skal gjøre hva jeg kan, men det står ikke i min makt å hindre Hjulet i å dreie.»

«Før eller senere kommer døden til oss alle,» sa Vokteren mørkt, «hvis ikke de tjener Den Mørkeste, og bare tåper er villige til å betale den prisen.»

Moiraine klukket. «Ikke vær så dyster, Lan. Vi har en grunn til å feire. En liten grunn, men dog en grunn.» Ved hjelp av staven kom hun seg på beina. «Vis meg veien til din far, Rand. Jeg skal hjelpe ham så mye jeg kan. Altfor mange her har nektet å la meg hjelpe i det hele tatt. De har også hørt fortellingene,» la hun tørt til.

«Han er i vertshuset,» sa Rand. «Denne veien. Og tusen takk. Tusen takk!»

De fulgte etter, men han satte opp farten og var raskt foran dem. Utålmodig stoppet han for å vente på dem, så sprang han foran og måtte vente igjen.

«Vær så snill å forte dere,» ba han. Han var så oppslukt av tanken på å skaffe hjelp til Tam at han ikke tenkte på hvor freidig det var å mase på en Aes Sedai. «Feberen brenner ham opp.»

Lan stirret på ham. «Kan du ikke se at hun er sliten? Selv med en angreal var det hun gjorde i natt som å løpe rundt landsbyen med en sekk steiner på ryggen. Jeg vet ikke om du er verdt det, sauegjeter, samme hva hun sier.»

Rand så på ham og tidde.

«Forsiktig, min venn,» sa Moiraine. Uten å senke farten strakte hun seg og klappet Vokteren på skulderen. Han raget beskyttende over henne, som om han kunne styrke henne ved bare å være nær henne. «Du tenker bare på å ta deg av meg. Hvorfor skulle han ikke tenke det samme om sin far?» Lan skulte, men sa ikke noe. «Jeg kommer så fort jeg kan, Rand, det lover jeg deg.»

Ilden i øynene, roen i stemmen – ikke mild akkurat, snarere fullstendig behersket – Rand visste ikke hva han skulle tro på. Eller kanskje de hang sammen. Aes Sedaier. Han hadde forpliktet seg nå. Han avpasset skrittene sine etter deres, og forsøkte å ikke tenke på hvilken pris de skulle avtale senere.

KAPITTEL 8 Et trygt sted

Allerede mens han var på vei inn gjennom døren, lette Rands øyne etter faren – hans far, uansett hva noen sa. Tam hadde ikke leet på seg. Øynene var fremdeles lukket, og pusten raspet i tunge gisp. Den hvithårete barden stoppet midt i en samtale med borgermesteren – som lente seg over sengen for å stelle Tam – og ga Moiraine et nervøst blikk. Hun ignorerte ham. Hun ignorerte alle andre enn Tam, men ham stirret hun ufravendt på med rynkede bryn.

Thom stakk den utente pipa i munnen, men rev den straks ut og stirret olmt på den. «En mann kan ikke engang røyke i fred,» mumlet han. «Best jeg passer på at kappen min ikke blir nasket av en bondetamp som vil holde kyrne sine varme. I det minste kan jeg røyke pipa der ute.» Han skyndte seg ut av rommet.

Lan stirret etter ham, og det kantete ansiktet var uttrykksløst som en stein. «Jeg liker ikke den mannen. Det er noe ved ham som jeg ikke stoler på. Jeg så ikke snurten av ham i natt.»

«Han var der,» sa Bran og så usikkert på Moiraine. «Det må han ha vært. Kappen ble ikke svidd foran ildstedet.»

For Rands del kunne barden like gjerne ha gjemt seg i stallen hele natten. «Min far?» sa han bønnfallende til Moiraine.

Bran åpnet munnen, men før han fikk sagt noe, svarte Moiraine: «La meg være alene med ham, mester al’Vere. Det er ingenting du kan gjøre her bortsett fra å gå i veien for meg.»

Et øyeblikk nølte Bran. Han mislikte å bli beordret rundt i sitt eget vertshus, men hadde liten lyst til ikke å adlyde en Aes Sedai. Til slutt rettet han ryggen og klappet Rand på skulderen. «Kom igjen, gutt. La Moiraine Sedai få utføre sine … ah … sine … Det er mye du kan gi meg en håndsrekning med nedenunder. Før du vet ordet av det kommer Tam til å rope etter pipen sin og et krus øl.»

«Kan jeg bli?» spurte Rand, selv om Moiraine ikke så ut til å legge merke til andre enn Tam. Han kjente trykket av Brans hånd, men lot som om han ikke merket det. «Vær så snill? Jeg skal ikke gå i veien. Du vil ikke engang merke at jeg er her. Han er min far,» sa han med en plutselig villskap som skremte ham og fikk borgermesteren til å sperre opp øynene. Rand håpet de trodde det skyldtes tretthet eller nervøsitet over å snakke til en Aes Sedai.

«Ja, ja,» svarte Moiraine utålmodig. Hun hadde kastet kappen og staven skjødesløst over den eneste stolen i rommet, og nå rullet hun kjoleermene opp rundt albuene. Hun hadde hele tiden oppmerksomheten rettet mot Tam, selv når hun snakket. «Sett deg der borte. Du også, Lan.» Hun pekte vagt mot en langbenk som sto ved veggen. Blikket vandret sakte fra Tams føtter og opp til hodet, men Rand hadde en prikkende fornemmelse av at hun på et vis så gjennom ham. «Dere kan snakke hvis dere vil,» sa hun fraværende, «men gjør det stille. Nå kan du gå, mester al’Vere. Dette er et sykeværelse, ikke en storstue. Se til at jeg ikke blir forstyrret.»