Verdens Øye

Vertshuset Vinkilden lå i den østlige enden av Grønnsletten, rett ved Vognbroen. Første etasje var i elvestein, skjønt noen sa at steinene i den eldre grunnmuren var brutt i fjellene. Den hvitkalkede etasjen over – der Brandelwyn al’Vere, vertshusholder og landsbyens borgermester de siste tyve årene, bodde i den bakre delen sammen med kona og døtrene – stakk ut over første etasje hele veien rundt huset. Røde takstein, det eneste taket i sitt slag i landsbyen, glitret i det svake sollyset, og røyken steg fra tre av vertshusets høye piper, tolv i alt.

På sørsiden av vertshuset, vendt bort fra kilden, lå restene av et mye større fundament i stein, som en gang hadde vært en del av vertshuset – i det minste hevdet folk det. En stor eik vokste i midten av ruinene, med tredve alens omkrets på stammen og mannstykke greiner. Om sommeren dekket Bran al’Vere bord og benker under greiner med skyggefullt løv, og der kunne folk nyte et beger og en sval bris mens de småpratet eller kanskje stilte opp brikkene til et slag steinbrett.

«Her er vi, gutt.» Tam strakte seg etter seletøyet, men hoppen stoppet av seg selv foran vertshuset før han rørte ved læret. «Hun kjenner veien bedre enn meg,» klukklo han.

Da knirkingen fra kjerreakselen stilnet, dukket Bran al’Vere opp i døren. Som vanlig beveget han seg mye lettere enn man ville ha trodd om en mann med et slikt omfang, nesten det dobbelte av noen annen landsbyboer. Det runde ansiktet med den sparsomme grå panneluggen sprakk opp i et smil. Vertshusholderen gikk i skjorteermene til tross for kulden og hadde et kritthvitt forkle om livet. En sølvmedaljong formet som en skålvekt hang på brystet.

Medaljongen var et symbol på borgermesterens stilling, sammen med skålvekten i naturlig størrelse som ble brukt til å veie myntene til handelsmenn fra Baerlon som kom for å kjøpe ull og tobakk. Bran gikk bare med medaljongen når han hadde med handelsmenn å gjøre og under festivaler, gjestebud og giftermål. Han hadde tatt den på seg en dag for tidlig, men denne natten var Vinternatt, natten før Bel Tine, da alle ville besøke hverandre hele natten igjennom mens de utvekslet små gaver og fikk en matbit og en liten tår i hvert hus. Etter denne vinteren, tenkte Rand, synes han vel at Vinternatt er god nok unnskyldning til ikke å vente helt til i morgen.

«Tam,» buldret borgermesteren mens han hastet mot dem. «Må Lyset skinne på meg, det var godt endelig å se deg igjen. Og du, Rand. Hvordan har du det, gutten min?»

«Bare bra, mester al’Vere,» svarte Rand. «Og du, mester?» Men Bran hadde allerede vendt seg mot Tam igjen.

«Jeg hadde nesten begynt å tro at du ikke ville levere brandy til meg i år. Du har aldri drøyd så lenge før.»

«Jeg har liten lyst til å forlate gården i disse tider, Bran,» sa Tam. «Ikke med ulvene slik de er. Og været.»

Bran buldret: «Jeg skulle ønske noen ville snakke om noe annet enn været. Alle klager, og folk som burde vite bedre, venter at jeg skal ordne det. Jeg har nettopp brukt en halv time på å forklare madam al’Donel at jeg ikke kan gjøre noe med storkene. Og hva i all verden ventet hun jeg skulle gjøre … ?» Han ristet på hodet.

«Det varsler ille,» sa en skurrende stemme, «når ingen storker hekker på takene under Bel Tine.» Cenn Buie, knudret og mørk som en gammel rot, trasket opp til Tam og Bran og lente seg til en stav som var like lang og knudrete som han selv. Han forsøkte å sikte på begge to med et kulerundt øye. «Det er verre ting i vente, merk mine ord.»

«Er du blitt sannsiger siden du tolker tegn?» spurte Tam tørt. «Eller lytter du til vinden, som Den Kloke? Vind er det såvisst nok av, og noen vinder oppstår ikke langt herfra.»

«Spott hvis du vil,» mumlet Cenn, «men hvis det ikke snart tiner nok til at avlingen kan spire, vil mer enn én jordkjeller stå tom før vi kan begynne å høste. Neste vinter kan ulver og ravner være de eneste levende vesener ved Tvillingelvene. Hvis det i det hele tatt er snakk om neste vinter. Kanskje det fremdeles er denne vinteren.»

«Hva i all verden skal det bety?» spurte Bran skarpt.

Cenn ga dem et surt blikk. «Jeg har lite godt å si om Nynaeve al’Meara. Du vet det. For det første er hun for ung til – samme kan det være. Kvinnenes Krets tar det ille opp hvis Landsbyrådet så mye som snakker om deres saker, selv om de blander seg opp i våre når de finner det for godt, noe de gjør nesten hele tiden, eller slik virker det i hvert fall –»

«Cenn,» spurte Tam, «er det en mening bak alt dette?»

«Dette er meningen, al’Thor. Spør Den Kloke når vinteren vil ta slutt, og hun bare går sin vei. Kanskje hun ikke vil fortelle oss hva vinden hvisker. Kanskje hun hører at vinteren aldri vil ta slutt. Kanskje vinteren vil fortsette å være vinter helt til Hjulet dreier og denne Alderen opphører. Det er min mening.»

«Kanskje sauer kommer til å fly,» svarte Tam, og Bran løftet hendene.