Døden på Oslo S

Du, jeg måtte bare stikke. Ville ikke vekke deg, for du virka helt gåen der du lå! Må prøve å få ordna opp med mora mi. Håper du skjønner, og at du ikke er forbanna. Ikke vær forbanna! (Please!) Syntes det var så kult i går kveld — og at det var deilig å våkne opp med armen din rundt meg.

Ringer!

PS: Tenkte litt på han derre Gokken. Det kan være en som heter Per. De kaller han ihverfall for Gokken, og jeg trur at han heter Gokkstad, elle noe sånt. Han bor nede i Fredensborgveien, hvis jeg ikke tar helt feil. Men du har ikke fått dette tipset av meg, skjønner du?

Kyss i øret.

Meg.

Jeg ble stående med brevet i handa i noen sekunder, og var i fred med å legge det fra meg igjen da jeg ble oppmerksom på et fotografi som hadde ligget under det på bordet. Det var et foto av det slaget som Proffen og jeg hadde tatt hundrevis av opp gjennom åra — et avtomatbilde, eller ”boks-bilde”, som vi pleide å kale dem. Sannsynligvis var det tatt på en t+banestasjon, eller nede på Oslo S. Bare formatet stemte ikke helt. Bildet var klippet i to, et menneske var blitt sensurert bort. Men det gjorde ikke meg noe særlig. For den personen som var avbilda var Lena! Hun hadde langt hår på dette bildet, men både smilet og øynene var velkjent for meg.

Og likevel. Man blir jo litt interessert, ikke sant? Lurte jo litt på hvem som hadde vært inne i den genserskuldra som stakk seg inn ved sida av Lena. Digre hvite snøstjerner på den skuldra.

Jeg gikk inn på romet og sparka tre ganger i et vannrør som forsvant ned gjennom golvet til rommet til Proffen. Venta. Sparka tre ganger til. Så kom svarsignalet. Fire raske spark der nedenfra. Det betydde at han kom så fort han kunne.

Litt etter sto han i døra med en brødblings med mysost handa. — Fælt så tidlig du er på’n, da? Han så seg nysgjerrig rundt.

— Hun med har stikki, sa jeg. — Måtte ordne litt opp med mora si.

— Du mener at hun ble her i natt? Han sank ned på en kjøkkenstol.

Jeg rakte ham bildet jeg nettopp hadde funnet. Det halve bildet. — Ville du ha kasta henne ut klokka halv tolv?

Proffen studerte bildet, mens han stappa i seg resten av brødskiva. — Bare hvis hun hadde prøvd seg på meg med brødkniven! Har hun slått opp med typen sin, siden hun har klipt ham bort for anledningen?

— Det skal du gi faen i, sa jeg. Likte ikke å bli minna på den skuldra der.

Proffen så med ett både trist og trøtt ut. — Lurer på om jeg finner meg noen dame noen gang. Han strøyk seg over magen som sto strittende under skjorta. — Må se å få slanka meg, går jeg ut fra.

— Ukke vær dum! Selvfølgelig finner du deg ei dame en gang, klart det! Jeg la til: — Forresten så er hun ikke akkurat kjæresten min. Har jo ikke adressa hennes engang. Ikke etternavnet heller.

— Det er vel det som kalles LOVE, tenker jeg, sa Proffen. — Når man glemmer sånne greier helt.

— Jeg ba deg ikke komme opp for å diskutere love, sa jeg irritert. Ville vekk fra det temaet der. — Saken er at Lena har gitt oss et tips som vi bør undersøke nærmere.

— Tips? Om Filla?

— Kanskje. Det er mulig hun veit hvem Gokken er. — Jeg holdt opp brevet. — Hun skriver her at det er mulig at Gokken er den samme som en type som heter Per GGokkstad i Fredensborgveien. Kanskje, altså.

Proffen nikka sakte. — Det der må vi skjekke! Hudde hun peiling på husnummeret også?

— Nix. Men Fredensborgveien er ikke den lengesre gata i Oslo.

— Lang nok, sa Proffen, og kasta et blikk ut på været som fremdeles var helt vill vest.

Telefonen ringte.

Jeg løp ut og tok av røret mens jeg kjente spenninga stige i meg. — Ja?

Det var bare gammer’n. — Alt oppe? De andre forsvant akkurat ut på en spasetur, så jeg tenke jeg ville benytte anledningen til å finne ut om huset fremdeles står på plass.

— Joa, alt i orden. Det har ikke forskyvi seg en gang, såvidt jeg kan se. Du, jeg lånte litt vin av deg i går kveld…

Ville bare ha det overstått.

— Lånte litt vin? Når har du tenkt å gi meg den tilbake, da?

— Så fort jeg blir atten.

Han lo. — Bare du ikke spydde rundt i hele gangen sånn som sist, så.

— Drakk ikke et glass engang.

— Det er bra. Det er greit det, Pelle.

— Åssen går det der nede?

— Det er til å bli gæern av, men det veit du jo. Morfar har jo aldri interessert seg for kunst og kultur, og nå har’n faenmeg begynt å mase på et par rekefiskere for å få dem til å hyre meg!

Nå var det min tur til å le. — Men det er jo helt flott! Da kan vi ete reker hver dag!