Døden på Oslo S

Vi så sammenstimlinga med det samme vi vi kom inn i hallen. Rundt en av fotoautomatene sto det stint av folk og glodde på et eller annet på golvet, og i det samme hørte vi lyden av sirener som nærma seg.

— Kom igjen! sa Proffen.

Vi løp.

Da vi kom inn i folkemengden og tok til å presse oss fram, fikk vi øye på en purk som sto klemt opp mot automaten. — Tilbake! skreik han. — Rykk tilbake!

Men Proffen og jeg rykka ikke tilbake. Vi rykka fram. Og midtveis i klynga huka vi oss ned og så mellom beina på folk.

Det første jeg la merke til, var genseren. Blå genser. Digre snøstjerner på skuldrene. Det var ei jente som hadde den på seg, og hun lå rett ut på det kalde steingolvet. Ved sida av henne satt en purk som så helt fortvila ut. Han ruska i henne og klappa henne temmelig hardt på kinnet, med det virka ikke som om hun merka noe til det. Jeg studerte ansiktet hennes. Hun begynte å bli blå. Øynene var lukka og munnen åpen, det rant spytt fra den ene munnvika. Så kjente jeg henne igjen. — Herregud, Proffen, det ere søstra til Stein!

— Sikker? Proffen dytta unna et bein og myste.

— Ja, sa jeg. — Jeg er dønn sikker. — Og ser du genser’n? Samma som Steins.

Selvfølgelig! Hun og broren hadde vel fått maken genser en gang, kanskje av mora si. Det høres vel sprøtt ut, men akkurat da ble jeg faktisk litt letta. Personen som var klippet bort fra det bildet Lena hadde gitt meg, var utvilsomt den jenta som lå rett foran oss nå. Nina. Ikke Stein. Hvordan jeg kunne føle meg letta av den bagatelen der, etter å ha sett de bildene for bare en times tid sida, er mer enn jeg kan fatte.

Men så slo virkeligheten til for alvor, og jeg glemte alt annet enn det som foregikk rett foran meg. Vi hørte løpende skritt, og så to par hvit-buksa bein som pløyde seg gjennom massen.

— Unna! Vekk!

Folka fra sjukebilen kjefta omkapp med purken. Alt gikk i et jævlig tempo — helt til de to hvitkledde fikk satt seg ned på huk, de også. Da var det slutt på stresset. De rista bare på hue, og la henne rolig opp på båra. Dekka henne til med et laken, og begynte å bære henne mot utgangen.

Nina, ei jente vi aldri hadde kjent, men som jeg på en måte følte vi hadde kjent litt likevel, var død. For henne hadde siste toget gått.

”Heroin”, hørte vi folk mumle rundt oss. ”Overdose”. Både Proffen og jeg var fullstendig sjokka. Hadde aldri hatt noe med døden å gjøre. Selv om vi visste at det ikke var sånn, hadde vi liksom alltid tenkt på døden som noe som bare angikk gamle folk. Og nå bar de ut ei jente som bare var noen ganske få år eldre enn oss.

— Det er jævlig drittstoffet! sa Proffen. Han skalv over hele seg.- Det dreper! Alle veit jo at det dreper!

— Stemmer. Men heroina er bare redskapet. Akkurat som en pistol.

— Hva er det du mener?

— Jeg mener at det er Skånseth Co som egentlig har drept henne. Hun gikk ikke på heroin fordi hun syntes det var moro. Og hun dreiv ikke og knulla med Skånseth fordi hun syntes det var moro heller!

Proffen nikka. — Enig! Vi skal flå den jævelen. Fy faen, vi må flå den jævelen! Han stoppa brått opp. — Du, jeg har en ide’!

— Kom me’n!

— Dødsråttent, men jeg trur vi må gripe denne sjansen. Har en mistanke om at det blir den eneste vi får.

Jeg begynte å ane hvor han ville. Hva den ideen gikk ut på.

— Vi må bare ringe Stein, sa Han.

— Ja, sa jeg. — Og hvis vi ikke sier at hun er død, men at hun nettopp er kjørt bort med ei overdose, kommer de kanskje til å fyke rett ned på legevakta med en gang.

— Nettopp, sa Proffen. — Men jeg føler meg som en dritt.

— Får ikke hjelpe, sa jeg. — Nina er død uansett, det er ingen som kan gjøre noe med det. Og det vil ikke gjøre saken noe bedre for Stein om han må sitte og savne henne i ei fengselscelle. Dette opplegget deres kommer til å ryke, det er jo klart som blekk! Og dessuten har du helt rett. Hvis det går etter planen, og gutta får tak i penga, så slipper det svinet Skånseth altfor lett fra alt sammen. Han skal fram i lyset! Med bilde og fullt navn og adresse!

Vi ringte fra en telefonkiosk på toppen av Damstredet. Derfra er det bare å gå noen få meter, så kommer man til ei steintrapp som fører ned til Fredensborgveien.

Det var Filla som tok røret. Heldigvis for Proffen, for det var han som hadde tatt på seg jobben å fortelle hvordan det lå an. Han uttrykte seg kort og klart, og smelte på røret med det samme han var ferdig.

— Faen, jeg føler meg helt elendig!

— Kom igjen! sa jeg. — Jeg har følt meg elendig i flere timer allerede!

Vi sto helt øverst i trappa, i den dype skyggen av et hus. Venta. Under oss lå Fredensborgveien. Av og til kom et menneske fordi der nede, av og til en bil. Hvis Filla og Stein hadde tenkt seg på Legevakla, måtte de komme denne veien. Vant som jeg var med spill og sjanser, regna jeg med at det var 50-50 prosent sjanse for at planen vår ville lykkes. Den andre muligheten var at Stein simpelthen tok en telefon ned dit, fikk greie på at Nina var død, og dopa seg vekk fra alt sammen.

Men de kom. Etter litt ovet kvarter hasta de fordi oss der nede på fortauet og forsvant.