Døden på Oslo S

Proffen tok av seg topplua og rista den fri for snø, mens han nikka på hue. — Pussig at de ikke knuste mer enn kjøkkenet. Men for å få til det, måtte de vel ha hatt noen kilo dynamitt!

Veien ned mot huset snodde seg gjennom en heller pjuskete alle’. Svarte greier klotre mot himmelen, her og der mangladet et tre i rekka, og de som var på plass virka sjuke, kanskje døde. Og etterhvert som vi kom nærmere, var det som om huset este ut, som om det vokste foran øynene våre. Det var skremmende. Jeg likte meg ike i det hele tatt.

Trappa var sopa rein for snø, og gjennom ei glassrute i døra kunne vi se inn i en blåmalt korridor. Til høyre for trappa var en nyrydda parkeringsplass, der fire biler sto som utstoppa kjempeskilpadder fra Beri. En grønn rover. Ei svart merce. Ei lyseblå folkevogn og en rød mini. Tre av bilene hadde ståt der lenge, dey kunne jeg se på snølaget på vinduer og tak, men den grønne roveren måtte ha kommet nylig. Bare noen få snøfjon hadde lagt seg på den blanke lakken. Høyre bakskjermen måtte ha vært bulka nylig, for eieren hadde grunna den med hvitt, den var klar for nylakkering.

— Hva nå? sa jeg.

— Vi får se, sa Proffen. — Ikke noe spionering ihvertfall. La meg ta meg av åpninga.

Han gikk resolutt fram til ringeklokka og pressa inn knappen. Vi kunne høre en skarp ringetone innefra huset, men det var ikke en kjeft å se. Vi venta. Ringte igjen, og venta. Så kom plytselig en skikkelse småløpende nedover korridoren. Han kunne være midt i tjueåra, og var kledd i dongeribukse og strikkejakke. Langt hår, som ikke var på langt nær så langt som fatterns, og et skjegg som var nokså glissent.

Han reiv opp døra. — Ja?

— Hei! sa Proffen. — Vi kommer for å besøke Filla. Gunnar altså.

Geniale Proffen. Det var selvsagt en super løgn å late som at vi ikke hadde peiling på hva som hadde foregått. På den måten kunne vi kanskje få en ny versjon av det hele, finne nye innfallsvinkler.

Den langhåra kisen, jeg gjetta på at han var sivilarbeider, granska oss i flere sekunder. Så trakk han litt oppgitt på skuldrene og sukka.

— Kom inn! Kompiser av Filla, hva?

— Stemmer, sa jeg.

Vi gikk inn.

— Og dere har ikke hørt om hva har foregått her?

— Har det skjedd noe? sa Proffen, med et uskyldig blikk. — Med Filla?

— Det kommer til å skje noe med Filla når purken får tak i ham, sa typen. Og så kom hele regla om det ødelagte kjøkkenet, akkurat som vi hadde lest i avisa.

Vi lot som om vi var helt lamslåtte.

Sivilarbeideren klødde seg i hue samtidig som han rista ktaftig på det. — Jævlige greier! Skjønner ikke hvorfor det sprakk for dem. Faen også, jeg likte både Stein og Filla godt, men etter dette her må det jo bli oppvask, ikke sant. Går jo ikke anå oppføre seg som bulldosere heller!

— Nei, ikke på kjøkkenet iallfall, sa Proffen og gliste.

— Jeg tror kanskje bestyreren vil ha en prat med dere, fortsatte typen. — Jeg mener, vi vet liksom så lite om Filla. Bortsett fra den jævlige histirien om mora da, selvfølgelig. Jeg heter forresten Petter. Gidder dere?

— Klart det, sa jeg. Jeg hadde bestemt mef for å like Petter. Og forresten var jeg innstilt påå gå med på det aller meste bare jeg kunne få en titt på dette huset fra innsida.

Korridoren endte i ei dobbelt klappdør, og bak den lå et sirkelrundt rom med noen stoler og to små bord. På borda lå etpar aviser og noen tegneseriehefter. Dette rommet var også malt i den samme blåfargen som ute i korridoren, og fire grønne dører førte inn mot tilstøtende rom. På ei av de dørene var det skrudd fast et emalert skilt. BESTYRER sto det på det skiltet.

— Sett dere så lenge, så skal jeg se om han er ledig! Petter banka kort på døra, og forsvant inn på kontoret uten å vente på svar. Proffen og jeg satte oss.

Etter noen minutter gikk døra opp, og Petter kom ut. Etter ham fulgte en type som rygga mot oss, han snakka med en eller annen som tydeligvis befant seg der inne.

— Ja, men da får du det så bra så lenge, Terje, og så sees vi til uka, ikke sant? Han snudde seg mot oss, og vinka lystigbak seg med handa da han gikk. Oss ga han et nikk og et smil, og vi nikka tilbake. Han virka ok. Slutten av førtiåra, tenker jeg. Mørk blå frakk, strøkentutseende. Svakt grånrnde hår som var gredd bakover, og to grå øyne som var ramma inn av et par moderne briller. Petter fikk et kameratslig klapp på skuldra, og så slo døra bak den fremmede. Lyden av spenstige skritt fra korridoren.

Kontoret til bestyreren så omtrenet ut som jeg hadde venta meg. Mapper og permer pent ordna i hyllene. Et ryddig skrivebord med et stort krystallaskebeger som så ut som om det aldri hadde tatt imot en sneip. Bak skrivebordet satt en diger mann og smilte til oss. Han virka hyggelig, for å si det kort. Som en diger teddybjørn. Grått hår og busketebakkenbarter. Han hadde på seg en dress som ihvertfall poå ermene var altfor kort.