Døden på Oslo S

Fyren begynte å le. Det var en latter som var like iskald som vinden som føyk rundt ørene våre. — Jeg driter i Filla, sa han. — Og jeg driter i Stein! Jeg driter i hele suppa, ikke sant?

Han gikk helt inntil meg, og virka alt annet enn vennlig. Tok tak i jakka mi og heiste meg opp nærmere ansiktet sitt. Han lukta tabakk, og pølse med løk.

— Men hvis du ser Filla, så kan du godt hilse fra oss gutta på ”Håpet” og si at den som gir Bjørnen en på kjeften er en kompis av oss. Ingen har gjort det før ham! Ingen!

— Bjørnen? glapp det ut av meg. — Mener du bestyrer’n, eller?

Han ga meg en dytt så jeg vakla bakover og hold på åfalle. Så fortsatte han nedover allen. — HAN ER EN DRITT! hylte han mot stormen. — HAN EDR DRITT!

Proffen plystra. — Det var ikke dårlig, Pelle! Nå veit vi i det minste at den digre typen der nede ikke tar det åttende bud så alvorlig!

Jeg ordna på jakka mi. — Jeg husker ikke så mye fra bibelhistoria.

— Du skal ikke lyve, sa Proffen. — Åttende bud i den kristne grunnloven! La du forresten merke til plasterlappen han hadde under øret?

— Selvfølgelig.

— Jeg har en mistanke om at det var avskjedsbrevetfra Filla!

Vi gikk ned i Gamlebyen uten å si noe. Det var så å si ikke mulig å snakke på grunn av vinden og sluddet. Dessuten foregikk det så mye i hue på både Proffen og meg akkurat da, vi ville være aleine med spekulasjonene våre til vi hadde noe fornuftig å komme med. For mitt vedkommende følte jeg at det kunne komme til å bli en stund til. Hvorfor hadde bestyreren ljugi oss rett opp i trynet? Eller var det denne gutten i dyffelen som hadde bløffa? Jeg viste ikke.

Vi orka ikke å stå og vente på en buss, så vi fortsatte like godt forbi Politihuset og videre bortover Grønland. Ved et lyskryss ble vi stående og vente på grønt. Traffiken fløyt langosmt forbi oss i retninng sentrum. Jeg fulgte bilene med øynene hele tida. Ønska meg inn i ei av de kjerrene, inn i en bil der varmeapparetet sto på full gull. Plutselig greip jeg Proffen i armen. — Se der!

Ei svart merce sklei forbi oss i sørpa. Jeg hadde ikke lært meg nummeret helt utenat, men det var selvsagt Proffen.

— Stemmer! sa han. — Der har vi bestyrer’n på vei hjem! Pugganummeret før vi gikk!

— Og du har ikke lang merke til noe mer i samme slengen? sa jeg. Følte meg litt kjekk nå. Ikke så ofte at jeg kan overgå Proffen når det glelder å være skarp og smart.

— Mer? Hva da?

Jeg pekte. Den svarte merca fjerna seg langsomt bort fra oss. — Bakskjermen, Proffen, bakskjermen! Den er grunna hvit!

— Ja, den skal vel omlakkeres da?

— Akkurat. Det skal den høyre bakskjermen på bilen til kompisen hans også!

PÅ SPORET AV VIRKELIHETEN

Dagen etter var lørdag. Noen synes kanskje jeg er en gris, men jeg bader bare en dag i uka. Den henger sammen med fortida mi, det. Opphengfra dengang jeg bare var valpenog bodde sammen med mutter og fatter nede på Tøyen i en aldgammal kåk der vinden kom inn gjennom vinduskarmene, sikrigene gikkhver fjerde time, og et felles bad nederst i en lang, mørk gang måtte fyres opp med ved før det kom varmt vann ut av krana. Høres middelalders ut, men sånn var det. Og etter at fatter hadde fyrtsom en gal i en time eller to, ga den gamle tanken såvidt fra seg nok varmt vann til å fylle det nedslitte badakaret halv opp to ganger. Mutter og jeg bada først, så fatter. Lille My var ute og svevde i kosmos på den tida. Og selv etter at vi flytta inn i denne helt strøkne kåken i Bentsebrugata, sitter den gamle rytmen liksom fast i meg og fatter. Mutter derimot har gått inn i ”den nye tid” som en riktig bade- og dusj-løve. Så fort hun har en halvtime ledig, bruser det fra kranene på badet. Hun synes vi gutta er noen griser, og mener at hele greia er ”kjønnbestemt”— hva hun nå mener med det.

Jeg har en annet særhetogså. Like godt å innrømme det med det samme, selv om det høres temmelig barnsli ut: Jeg klarer ikke å slappe helt av i badekaret uten flodhestenmin. En plastflodhest med et jævla glis rundt kjeften, som sitter i en plastbåt og ror som en gal når den er trukket opp. Han ror selvsagt helt hytt og pine, men gliset sitter klistra på ham konstant. Fatter har sagt at det går anå lære et par ting av den flofhesten, men jeg veit ikke helt hva jeg skal tru om det.

Vel, jeg lå altså der i badekaret og tenkte nøye igjennom (j,levfk nofntkmyj) et par ting, mens flodhesten kjempa seg smilende gjennom en diger skummdott.