Døden på Oslo S

For det første: Hva lå bak hærverket på guttehjemmet ”Håpet”? Og hvis det hadde vært et basketakmellom bestyreren og de to gutta — hvorfor holdt da denne bestyreren tettom det? Det hadde ikke stått ett ord om noe slikt i avisene heller. På meg hadde denne fyren virka ok. Kunne det tenkes at han rett og slett hadde valgt å holde kjeft om en eventuell slåsskamp, for ikke å gjøre hele suppa verre for Filla og kompisen hans? Kanskje. Men hvis det ikke v ar grunnen? Da kunne det bety at han hadde et eller annet å skjule, noe som hadde med grunnen til hæarverket å gjøre. Det er klart at jeg ikke helt uten videre stolte på det den fremmede gutten hadde sagt om at Filla hadde gitt bestyreren en på kjeften. Men på en annen side kunne jeg ikke skjønne hva han skulle ha å vinne på den bløffen. En tredje mulighet var at Filla kunne ha gitt denne Skånseth en på kjeften før massakrenpå kjøkkenet. Den teorien åpna også for flere muligheter. Sett at de to hadde kommet i tottene på hverandre, og at det hadde sprukket for Filla. Kunne det tenkes at bestyreren hadde diska opp med en litt for jævlig hevn? Ja, det var absolutt en mulighet. Filla var lett antennelig, det visste jeg. Og helt ekstremt kjørt på rettferdighetkunne han også være. Hvis han på en eller annen måte hadde følt seg tråkka på, urettferdig behandla, ville han uten tvil kunne ha oppført seg som vist i avisa. Men den andre, denne Stein Hansen? De måtte ha hatt noe på gang sammen. Ikke nødvendigvis, forresten. For Fillas rettferdighetssans ville også uten tvil kunne føre til at han ga noen en på kjeften på vegne aven annen som var blitt tråkka på. Real sånn, Filla.

Men mest av alt tenkte jeg rett og slett på Fillas situasjon akkurat nå. På hvor han var, hva han dreiv med. Og jeg hadde en vond følelse i magen det jeg lå, for jeg trudde jeg visste svaret på ihvertfall det siste spørsmålet. For Filla hadde aldri vært særlig sterk. Hvis han syntes virkeligheten ble noe jævlig, hadde han lett for å stikke av fra hele greia. For noen år tilbake hadde han kjørt seg temmelig hard på sniffing, det var derfor han hadde fått tilnavnet Filla. Og selv om det var lange siden, så hadde han hatt det så beinhardt i det siste at jeg ikke syntes det var særlig rart om han hadde ramlautpå igjen. Det skremte meg. Nedover på Grunerløkka og i sentrum gikk folk på min egen alder rundt i gatene og så ut som gjenferder. Jeg syntes ikke Filla fortjenteå stryke med før han fylte tjue. Ingen andre heller forresten.

Jeg trakk opp flodhesten en gang til. Den gikk løs påen helt umulig skumdott med den samme energien, det samme påklistra gliset.

Etter at jeg hadde tørka meg og fått på meg reine klær, gikk jeg ned til Proffen og sa at det var på tide å foreta seg noe annet enn å glo Toppop.

Folk som bor på en helt annen kant av landet enn Proffen og jeg, og som aldri har sett den nye Sentralbanestasjonen i Oslo, har virkelig blitt spart foren ekkel opplevelse. Den ser nemlig helt nitrist ut. Hele det enorme bygget er satt opp i rødbrun stein, alt er firkantaog jævlig. Og når det er vinter og kaldt, fryser man likesom litt ekstra når man kommer ned på Jernbanetoget og ser dette helvetes byggverket. Guttehjemet ”Håpet” blir reine barhyttai forhold. Og ved sida av Sentralbanestasjonen ligger et enda jævligere bygg, Postgirobygget, den eneste virkelige skyskraperen i Oslo. Dønn firkanta og fantasiløs den også. Joda, på Jernbanetorget kan det være kaldt på mer enn en måte!

Inne i hallen var det et yrendefolkeliv. Foran kioskene sto lange køer med folk som ville handle aviser og røyk, og grønne epler og hva veit jeg. Rundt en snackbar kokte det formelig av hamburgere og pølser, varm kaffe og halve kyllinger. Og overalt: Hastende mennesker med ryggsekker og koffeter, bæreposer og mapper. På de blå tavlene over hver utgang veksla togavgangene etter som minuttene tikka forbi, alt sammen akkompagnert av en utydelig høyttalerstemme. Tog til Hamar klokka det og det, tog til København, tog til Stogholm og Bergen. Ta plass og lukk dørene!

Men vi hadde ikke kommet hit for å se på togene. Det var lenge siden denslags hadde frista oss. Og vi hadde ikke kommet hit for å se på alle folka som var på vei hjem heller. Vi var her for å ta en titt på skyggene. De skyggene som sklei stille rundt blant alle de vellukka folka. Skyggene som hadde ikke noe hjem. De folka som frøys mest enten det var vinter eller sommer.

— Vel, sa Proffen. — Hvor skal vi begynne?

— Begynne? Trudde vi var i gang for lenge sia (siden), jeg?

— Ålreit da. Jeg mener bare at det eneste jeg skal se, er dødsstraite folk overalt!

— Det varersikkert ikke lenge, sa jeg. — Hvis vi bruker øynene skikkelig!

Vi brukte øynene skikkelig.