Verdens Øye

Med ett gikk det opp for ham at han hadde sluttet å snakke og var blitt helt oppslukt av sine egne tanker, og de andre stirret på ham. I et skrekkslagent øyeblikk lurte han på om han hadde sagt for mye.

«Vel,» sa mester Gill, «for deg blir det ikke mer venting på vennene dine. Du må dra fra byen, og det fort. Mer enn to dager kan du ikke vente. Kan du få Matt på beina i løpet av den tiden, eller skal jeg sende bud på mor Grubb?»

Rand så forvirret på ham. «To dager?»

«Elaida er Morgases nærmeste rådgiver, nest etter kapteingeneral Gareth Bryne. Kanskje nærmere enn ham. Hvis hun ber Dronningens Garde om å lete etter dere – Fyrst Gareth vil ikke stoppe henne så sant hun ikke blander seg opp i andre gjøremål – vel, Garden kan finkjemme hvert eneste vertshus i Caemlyn på to dager. Det vil si hvis ikke uhellet er ute og de kommer hit den første dagen eller første timen. Kanskje du har litt å gå på hvis de begynner borte på Kronen og Løven, men du har ikke tid til å somle.»

Rand nikket sakte. «Hvis jeg ikke får Matt ut av sengen, kan du sende bud etter mor Grubb. Jeg har litt penger igjen. Kanskje nok.»

«Jeg skal ta meg av mor Grubb,» sa verten barskt. «Og jeg kan alltids låne dere et par hester. Prøver du å gå til Tar Valon, sliter du ut det som er igjen av støvlene dine før du er halvveis.»

«Du er en god venn,» sa Rand. «Det virker som vi ikke har skaffet deg annet enn bråk, men likevel er du villig til å hjelpe. En god venn.»

Mester Gill virket brydd. Han trakk på skuldrene, harket og så ned. Det fikk blikket til å falle på steinbrettet, og han så straks en annen vei. Loial kom helt sikkert til å vinne. «Vel, Thom har alltid vært en god venn for meg. Hvis han er villig til å gjøre mye for deg, kan vel jeg også gjøre litt.»

«Jeg vil gjerne bli med når du drar, Rand,» sa Loial plutselig.

«Jeg trodde det var avgjort, Loial.» Han nølte – mester Gill kjente fremdeles ikke til alle farene – så la han til: «Du vet hva som venter Matt og meg, hva som forfølger oss.»

«Mørkefrender,» rumlet Oguren rolig, «og en Aes Sedai, og Lyset vet hva mer. Eller Den Mørkeste. Du er på vei til Tar Valon, og det er en meget vakker lund der, og jeg har hørt at Aes Sedaiene har stelt pent med den. Men uansett er det mer å se i verden enn lunder. Du er i sannhet ta’veren, Rand. Mønsteret vever seg rundt deg, og du står i hjertet av det.»

Denne mannen står i hjertet av det. Rand frøs. «Jeg står ikke i hjertet av noe,» sa han skarpt.

Mester Gill blunket overrasket, og selv Loial virket forskrekket over det siste utbruddet. Verten og Oguren så på hverandre, og deretter ned i gulvet. Rand tvang seg til å sette opp et glatt ansikt, og trakk pusten dypt inn. Som ved et under fant han det store intet som hadde unnveket ham i den senere tid, og roen falt over ham. De fortjente ikke hans sinne.

«Du kan bli med, Loial,» sa han. «Jeg vet ikke hvorfor du skulle ha lyst til det, men jeg er takknemlig for selskap. Du … du vet hvordan Matt er.»

«Jeg vet det,» sa Loial. «Jeg kan fortsatt ikke vise meg i gatene uten at en flokk roper ‘Trollok’ etter meg. Men med Matt er det i det minste bare ord. Han har ikke forsøkt å drepe meg.»

«Selvfølgelig ikke,» sa Rand. «Ikke Matt.» Han ville ikke gå så langt. Ikke Matt.

Det banket på døren, og Gilda, en av tjenestejentene, stakk hodet inn. Munnen var stram og øynene bekymret. «Mester Gill, kom fort, er du snill. Det er hvitekapper i storstua.»

Mester Gill spratt opp med en ed som fikk katten til å hoppe ned fra bordet og spankulere ut av rommet med stiv og fornærmet hale. «Jeg kommer. Løp og si at jeg kommer, og du holder deg unna dem. Hører du, jente? Hold deg unna dem.» Gilda nikket og forsvant. «Best du blir her,» sa han til Loial.

Oguren snøftet, det var som å høre et laken revne. «Jeg har ikke noe ønske om flere møter med Lysets Barn.»

Mester Gills blikk falt på steinbrettet, og det virket som humøret steg litt. «Det ser ut som vi må begynne på et nytt spill senere.»

«Det er ikke nødvendig.» Loial strakte ut en arm mot hyllen og tok ned en bok. Hendene fikk den innbundne boken til å virke knøttliten. «Vi kan fortsette der vi slapp senere. Det er ditt trekk.»

Mester Gill skar en grimase. «Er det ikke det ene, så er det det andre,» mumlet han idet han skyndte seg ut av rommet.

Rand fulgte etter, men langsomt. Han hadde ikke noe større ønske enn Loial om å bli innblandet i hvitekappenes affærer. Denne mannen står i hjertet av det. Han stoppet ved døren til storstua hvor han kunne se det som foregikk, men langt nok unna til at han håpet at han ikke ville bli lagt merke til.