Verdens Øye

Gilda dukket opp ved siden av dem og neide til mester Gill. «Mester, det er… det er en fm frue på kjøkkenet.» Hun virket forarget over en slik kombinasjon. «Hun spør etter mester Rand og mester Matt, og nevner dem ved navn.»

Rand og verten så forvirret på hverandre.

«Gutt,» sa mester Gill, «hvis du har greid å få Prinsesse Elayne ned fra palasset og hit til vertshuset mitt, ender vi begge hos skarpretteren.» Gilda hvinte da hun hørte Datterarvingen bli nevnt, og stirret storøyd på Rand. «Av gårde med deg, jente,» sa verten skarpt. «Og hold tett med det du har hørt. Dette er ikke noe folk har noe med.» Gilda neide igjen og pilte nedover gangen mens hun kastet blikk på Rand over skulderen. «Om fem minutter» – sukket mester Gill – «vil hun fortelle de andre kvinnene at du er en forkledd prins. Før det blir kveld vil det være spredt over alle de nye bydelene.»

«Mester Gill,» sa Rand, «jeg nevnte aldri Matt for Elayne. Det kan ikke være –» Plutselig lyste et stort smil opp i ansiktet, og han løp mot kjøkkenet.

«Vent!» ropte verten etter ham. «Vent til du er sikker. Vent, din tosk!»

Rand rev opp døren til kjøkkenet, og der var de. Moiraine festet sitt alvorlige blikk på ham, og så ikke overrasket ut. Nynaeve og Egwene løp leende frem for å slå armene rundt ham, og Perrin trengte seg frem bak dem. Alle tre klappet ham på skulderen som for å overbevise seg om at han virkelig var der. I døren ut til stalltunet sto Lan med en støvel mot karmen og delte oppmerksomheten mellom kjøkkenet og tunet utenfor.

Rand forsøkte å klemme de to kvinnene og gripe Perrins hånd, alt på én gang, og det var et virvar av armer og latter som ikke ble mindre av at Nynaeve forsøkte å kjenne på ansiktet hans om han hadde feber. De virket mer utslitte enn vanlig – Perrin hadde blåmerker i ansiktet, og han hadde en måte å stå med nedslåtte øyne på som aldri hadde vært der før – men de levde, og alle var samlet igjen. Strupen snørte seg sammen så han nesten ikke kunne snakke. «Jeg var så redd for at jeg aldri skulle få se dere igjen,» greide han til slutt å få frem. «Jeg var så redd for at dere alle skulle være …»

«Jeg visste at du var i live,» sa Egwene mot brystet hans. «Jeg visste det hele tiden. Hele tiden.»

«Det gjorde ikke jeg,» sa Nynaeve. Stemmen var skarp et øyeblikk, men ble straks mildere, og hun smilte opp mot ham. «Du ser godt ut, Rand. Ikke velfødd på noen måte, men likevel, takk Lyset.»

«Vel,» sa mester Gill bak ham. «Jeg regner med at du likevel kjenner disse folkene. Er dette vennene du ventet på?»

Rand nikket. «Ja, det er vennene mine.» Han presenterte alle; og det kjentes rart å fortelle de rette navnene på Moiraine og Lan. Begge stirret skarpt på ham da han gjorde det.

Verten hilste alle med et oppriktig smil, og var virkelig imponert over å møte en Vokter og spesielt Moiraine. Han ble stående og stirre åpenlyst på henne – én ting var å vite at en Aes Sedai hadde hjulpet guttene, noe helt annet var det å ha henne i kjøkkenet sitt. Han bukket dypt. «Du skal være velkommen i Dronningens Velsignelse, Aes Sedai, som min gjest. Men du vil vel heller være i palasset sammen med Elaida Sedai og Aes Sedaiene som kom med den uekte Dragen?» Han bukket igjen; så sendte han Rand et raskt, bekymret blikk. Det var vel og bra ikke å si noe vondt om Aes Sedaier, men det var ikke ensbetydende med at han gjerne ville ha en sovende under taket sitt.

Rand nikket oppmuntrende og prøvde taust å fortelle at det var i orden. Moiraine var ikke som Elaida, med en skjult trussel under hvert ord og hvert blikk. Er du sikker? Selv nå, er du sikker?

«Jeg tror jeg blir her,» sa Moiraine, «den korte tiden jeg har tenkt å bli i Caemlyn. Og du må la meg få lov å betale.»

En hvit og rødgul katt kom smygende inn fra gangen for å stryke seg inntil vertens ankler. Ikke før hadde katten kommet inn, før en lodden gråpus sprang frem fra under bordet mens den krummet ryggen og hveste. Den hvite og rødgule krøket seg sammen og knurret truende, og gråpusen for som en strek forbi Lan og ut på stalltunet.

Mester Gill begynte å unnskylde seg for kattene samtidig som han fremholdt at Moiraine ville gjøre ære på ham ved å være hans gjest. Han var sikker på at hun ville foretrekke palasset, noe han godt kunne forstå, men han håpet hun ville ta imot hans beste rom som en gave. Det ble et sammensurium, og det virket ikke som om Moiraine hørte etter i det hele tatt. I stedet bøyde hun seg ned for å klø den hvite og rødgule katten; den forlot øyeblikkelig mester Gills ankler til fordel for hennes.

«Så langt har jeg sett fire katter her,» sa hun. «Er dere plaget med mus? Rotter?»

«Rotter, Moiraine Sedai.» Verten sukket. «Et fryktelig problem. Ikke det at jeg ikke holder stedet mitt rent, forstår du. Det er alle menneskene. Hele byen er full av mennesker og rotter. Men kattene mine tar seg av det. Du vil ikke bli plaget, det lover jeg.»