Verdens Øye

«Kan de ikke det?» avbrøt Vokteren. «Skyggerne samler styrkene i traktene rundt byen. Tegnene er tydelige hvis du vet hva du skal se etter. Allerede nå er det flere Trolloker enn de trenger for å vokte alle veiene ut av byen, minst et dusin knyttnever. Det kan bare være én grunn til det: Når Skyggerne er sterke nok, kommer de inn i byen etter dere. Etter den dåden vil kanskje halvparten av armeene i sør marsjere mot Grenselandene, men det er de tydeligvis villige til å risikere. Dere tre har unnsluppet dem altfor lenge. Det ser ut som du har brakt en ny Trollok-krig til Caemlyn, sauegjeter.»

Egwene gispet gråtkvalt, men Perrin ristet på hodet som for å benekte det. Rand ble kvalm ved tanken på at Trolloker skulle marsjere i Caemlyns gater. Alle de som var i strupen på hverandre, forsto ikke at den virkelige trusselen ventet på å storme over murene. Hva ville de gjøre når Trolloker og Skyggere plutselig drepte for fote blant dem? Han så for seg brennende tårn, flammer som slikket gjennom kuplene, Trolloker som plyndret seg gjennom de svingete gatene og alleene i Den Indre Byen. Elayne og Gawyn og Morgase … døde.

«Ikke ennå,» sa Moiraine fraværende. Fremdeles konsentrerte hun seg om Matt. «Hvis vi kan finne en vei ut av Caemlyn, vil Halvmennene ikke lenger interessere seg for dette stedet. Hvis. Det er så mange hvis.»

«Det ville vært bedre om vi alle var døde,» sa Perrin plutselig. Rand skvatt til ved ekkoet av sine egne tanker. Perrin satt fortsatt og stirret ned i gulvet – nå skulte han – og stemmen var bitter. «Overalt hvor vi ferdes, sleper vi med oss smerte og lidelse. Det ville vært bedre for alle om vi var døde.»

Da Nynaeve vendte seg mot ham, var ansiktet hennes dels rasende og dels skrekkslagent av bekymring, men Moiraine kom henne i forkjøpet.

«Tror du det vil hjelpe deg eller noen andre om du dør?» spurte Aes Sedaien. Stemmen hennes var rolig, men likevel skarp. «Hvis Gravkammerets Fyrste har oppnådd så stor frihet at han kan røre ved Mønsteret, og det frykter jeg han har, vil han nå dere enda lettere i døden. Hvis dere er døde, kan dere ikke hjelpe noen, ikke de som har hjulpet dere, ikke venner og familie hjemme ved Tvillingelvene. Skyggen senker seg over verden, og i døden kan ingen av dere stoppe den.»

Perrin løftet hodet for å se på henne, og Rand skvatt til. Regnbuehinnene i vennens øyne var mer gule enn brune. Det rufsete håret og det heftige blikket gjorde at det var noe ved ham… Rand klarte ikke å sette ord på det.

Perrin snakket med lav og uttrykksløs stemme som ga ordene mer vekt enn om han hadde ropt. «Men vi kan ikke stoppe den i live heller, ikke sant?»

«Jeg vil få bedre tid til å diskutere med deg senere,» sa Moiraine, «men vennen din trenger meg nå.» Hun trådte til side så alle kunne se Matt tydelig. Øynene stirret fremdeles rasende på henne, og han hadde ikke flyttet seg eller skiftet stilling i sengen. Svetten haglet fra ansiktet hans, og de blodløse leppene snerret som før. All hans kraft syntes å strømme ut i hånden Lan holdt fast. Matt kjempet som besatt for å nå Moiraine med dolken. «Eller har dere glemt det?»

Perrin trakk beklemt på skuldrene og slo taus ut med hendene.

«Hva er det som feiler ham?» spurte Egwene, og Nynaeve la til: «Er det smittsomt? Jeg kan likevel behandle ham. Jeg blir visst aldri syk, samme hva det er.»

«Joda, det er smittsomt,» sa Moiraine, «og din … beskyttelse vil ikke redde deg.» Hun pekte på dolken med rubinskjeftet mens hun omhyggelig passet på ikke å røre ved den. Bladet dirret da Matt anstrengte seg for å nå henne med det. «Dette er fra Shadar Logoth. Det er ikke et sandkorn fra den byen som ikke er besudlet og farlig utenfor bymurene, og dette er mye mer enn et sandkorn. Ondskapen som drepte Shadar Logoth er i den, og i Matt også. Mistenksomhet og hat så sterkt at selv de nærmeste venner blir sett på som fiender, så dypt rotfestet i kroppen at man til slutt bare ønsker å drepe. Han befridde dolken ved å bære den forbi Shadar Logoths murer, han frigjorde et frø fra kreftene som bandt det til byen. Siden har det vokst og avtatt i ham. I hjertet kjemper han nå mot det Mashadars smitte forsøker å forme ham til. Men nå er kampen nesten over, og han har nesten tapt. Hvis det ikke dreper ham først, vil han spre ondskapen som en pest hvor han enn går. Bare et risp fra det bladet er nok til å smitte og ødelegge, og bare noen få minutter sammen med Matt vil være like dødelig.»

Nynaeve var blitt hvit i ansiktet. «Kan du gjøre noe?» hvisket hun.

«Jeg håper det.» Moiraine sukket. «Jeg håper for hele verdens skyld at jeg ikke er for sent ute.» Hånden hennes forsvant ned i posen i beltet og fant frem den silkesvøpte angrealen. «La meg være alene. Hold dere samlet, og finn et sted der dere ikke blir sett, men la meg være alene. Jeg skal gjøre hva jeg kan for ham.»

KAPITTEL 42 Erindrede drømmer

Det var en dempet gruppe som ble ledet ned trappene av Rand.