Verdens Øye

Moiraine sto og stirret på Oguren som om hun ikke hadde hørt noe, men til slutt nikket hun. «Hjulet dreier som Hjulet vil,» mumlet hun. «Lan, se til at ingen kommer uforvarende på oss.» Vokteren forsvant fra rommet, ingen lyder hørtes, bortsett fra da døren smekket igjen etter ham.

At Lan ble borte var som et signal, og alt snakk opphørte brått. Moiraine beveget seg bort til ildstedet, og da hun snudde seg mot de andre igjen, var alles blikk festet på henne. Selv om hun var liten av vekst, var det hennes nærvær som dominerte. «Vi kan ikke bli lenge i Caemlyn, og vi er heller ikke trygge her i Dronningens Velsignelse. Den Mørkestes øyne er allerede i byen. De har ikke funnet det de leter etter, ellers ville de sluttet å lete. Det er til vår fordel. Jeg har satt ut vern for å holde dem unna, og når det går opp for Den Mørkeste at det finnes en del av byen som rottene holder seg unna, vil vi være borte. Men ethvert vern som kan holde menn unna, vil lyse som en baun for Myrddraalene. Lysets Barn er også i Caemlyn, og de leter etter Perrin og Egwene.» Rand utstøtte en lyd, og Moiraine hevet et øyebryn mot ham.

«Jeg trodde de lette etter Matt og meg,» sa han.

Forklaringen fikk Aes Sedaien til å heve begge brynene. «Hvorfor trodde du hvitekappene lette etter deg?»

«Jeg hørte en av dem si at de lette etter noen fra Tvillingelvene. Mørkefrender, sa han. Hva annet skulle jeg tro? Med alt det andre som har skjedd, er jeg heldig som kan tenke i det hele tatt.»

«Det har vært forvirrende, det vet jeg, Rand,» skjøt Loial inn, «men du kan tenke klarere enn det. Barna hater Aes Sedaier. Elaida ville ikke –»

«Elaida?» avbrøt Moiraine skarpt. «Hva har Elaida Sedai med dette å gjøre?»

Hun stirret så hardt på Rand at han hadde lyst til å lene seg bakover. «Hun ville kaste meg i fengsel,» sa han sakte. «Alt jeg ville, var å ta en titt på Logain, men hun ville ikke tro at det var en ren tilfeldighet at jeg var i palassets hage sammen med Elayne og Gawyn.» Alle bortsett fra Loial stirret som om det plutselig hadde vokst frem et tredje øye på ham. «Dronning Morgase lot meg dra. Hun sa at det ikke fantes bevis for at jeg hadde ondt i sinne. Hun ville håndheve loven samme hva Elaida mistenkte meg for.» Han ristet på hodet. Minnet om Morgase i hennes stråleglans fikk ham et øyeblikk til å glemme at noen så på ham. «Kan dere se for dere meg møte en dronning? Hun er like vakker som dronningene i historiene. Det er også Elayne. Og Gawyn… du ville likt Gawyn, Perrin. Perrin? Matt?» De stirret fremdeles. «Blod og aske, jeg klatret bare opp på muren for å ta en titt på den uekte Dragen. Jeg gjorde ikke noe galt.»

«Det er det jeg alltid sier,» sa Matt mildt, skjønt han flirte plutselig bredt.

«Hvem er Elayne?» spurte Egwene med utstudert nøytral stemme.

Moiraine mumlet noe grettent.

«En dronning,» sa Perrin og ristet på hodet. «Du har virkelig opplevd eventyret. Vi møtte bare noen kjeleflikkere og hvitekapper.» Han unngikk så omhyggelig å se på Moiraine at Rand ikke kunne unngå å legge merke til det. Perrin rørte ved skrammene i ansiktet. «Alt i alt var det bedre å synge med kjeleflikkerne enn å møte hvitekapper.»

«Det Vandrende Folket lever for sangene sine,» sa Loial. «For alle sanger, for den saks skyld. For å lete etter dem, i det minste. Jeg møtte noen Tuatha’aner for noen år siden, og de ville gjerne lære sangene vi synger til trærne. Men trærne vil ikke lytte til så mange sanger lenger, og det er ikke så mange Ogurer som lærer seg sangene. Jeg har noen små evner i den retningen, så Gamle Arent insisterte på at jeg skulle lære dem. Jeg lærte Tuatha’anene det de kunne lære, men trærne lytter aldri til mennesker. For Det Vandrende Folket var det bare sanger, og de ble godt mottatt, selv om ingen var sangen de søkte. Det er det de kaller lederen for hver flokk, Søkeren. De kommer til Shangtais lønnhage av og til. Det er ikke så mange mennesker som gjør det.»

«Hvis du vil være så vennlig, Loial,» sa Moiraine. Men plutselig klaret han halsen og rumlet raskt videre, som om han var redd for at hun skulle stoppe ham.

«Jeg kom nettopp til å tenke på noe, Aes Sedai, noe jeg alltid har hatt lyst til å spørre en Aes Sedai om hvis jeg noen gang traff en, siden dere vet så mye og har store biblioteker i Tar Valon, og nå har jeg truffet en, selvfølgelig, og… Får jeg lov?»

«Hvis du gjør det kort,» svarte hun avvisende.