Verdens Øye

Ingen hadde lyst til å snakke med ham eller med hverandre, og han hadde heller ikke særlig lyst til å si noe.

Solen hadde vandret så langt over himmelen at det begynte å bli dunkelt i baktrappen, men lampene var ennå ikke tent. Sollys og skygger dannet striper på trinnene. Perrins ansikt var like lukket som de andres, men mens de andre rynket pannen av bekymring, var hans panne glatt. Rand syntes Perrin så resignert ut. Han undret seg på hvorfor og ville gjerne spørre, men hver gang Perrin passerte et sted med dypere skygge, virket det som øynene samlet opp det lille som var av lys der, og glødet som polert rav.

Rand skalv og prøvde å konsentrere seg om omgivelsene, om valnøttpanelet og eikerekkverket, om solide, hverdagslige ting. Flere ganger tørket han hendene på jakken, men hver gang piplet svetten raskt ut i håndflatene igjen. Alt kommer til å gå bra nå. Vi er sammen igjen, og… Lys, Matt.

Han tok dem med til biblioteket via bakveien som førte forbi kjøkkenet, og passet på å unngå storstua. Det var ikke mange reisende som benyttet biblioteket; de fleste lesekyndige bodde på mer elegante vertshus i Den Indre Byen. Mester Gill hadde det mer for sin egen fornøyelses skyld enn for de få gjestene som nå og da ønsket å lese en bok. Rand hadde ikke lyst til å tenke på hvorfor Moiraine hadde bedt dem holde seg ute av syne, men han mintes stadig underoffiseren, hvitekappen som hadde sagt han kom til å vende tilbake, og Elaidas øyne da hun spurte hvor han holdt til. Dette var grunner nok, uten hensyn til hva Moiraine ønsket.

Han tok fem skritt inn i biblioteket før det gikk opp for ham at de andre hadde stanset og trengte seg sammen i døråpningen, hvor de ble stående måpende og glane. Flammene knitret i ildstedet, og Loial lå henslengt på en lang sofa og leste. En liten, svart katt med hvite poter hadde krøllet seg sammen og lå og slumret på magen hans. Da de kom inn, lukket han boken med en tykk finger som merke og løftet katten forsiktig ned på gulvet. Så reiste han seg og bukket høytidelig.

Rand var så vant til Oguren at det tok en stund før han skjønte at de andre stirret på Loial. «Dette er vennene jeg har ventet på, Loial,» sa han. «Dette er Nynaeve, Den Kloke i min landsby. Og Perrin. Og dette er Egwene.»

«Å ja,» buldret Loial. «Egwene. Rand har fortalt mye om deg. Ja. Jeg er Loial.»

«Han er en Ogur,» forklarte Rand, og så hvordan forundringen deres forandret seg. Selv etter å ha møtt Trolloker og Skyggere av kjøtt og blod, var det fremdeles overraskende å se en legende gå og puste. Men da han husket hvordan han først hadde reagert på Loial, smilte han trist. De taklet det bedre enn han hadde gjort.

Loial brydde seg ikke om måpingen deres. Rand antok at det bare var en bagatell sammenlignet med en hop som ropte «Trollok» etter ham.

«Og Aes Sedaien, Rand?» spurte Loial.

«Ovenpå, hos Matt.»

Oguren løftet tankefullt et buskete bryn. «Så han er syk. Jeg foreslår at vi alle setter oss. Kommer hun ned senere? Ja. Da er det ikke annet å gjøre enn å vente.»

Da de satte seg, virket det som noe løsnet i emondsmarkingene. De satt i velpolstrede stoler ved et flammende ildsted, med en katt som krøllet seg sammen ved varmen, og det fikk dem til å føle seg nesten som hjemme. Så snart de hadde funnet seg til rette, begynte de oppstemt å spørre ut Oguren. Til Rands overraskelse var Perrin den første som begynte å si noe.

«Lønnhagen, Loial. Er det virkelig en trygg havn som historiene sier?» Stemmen var anspent, som om han hadde en bestemt grunn til å spørre.

Loial var glad for å fortelle om lønnhagen, om hvordan det hadde seg at han kom til Dronningens Velsignelse, og om hva han hadde sett på reisene sine. Rand lente seg snart tilbake og hørte bare halvveis etter. Loial snakket i det vide og det brede når han fikk den minste mulighet til det, selv om han vanligvis mente at en historie trengte to eller tre århundrers bakgrunn for å bli forstått. Hans syn på tiden var svært underlig, og for ham virket tre århundrer som et passende tidsrom for en forklaring eller en historie. Han snakket alltid om avskjeden med lønnhagen som om den hadde skjedd for bare noen måneder siden, men til slutt hadde det kommet for en dag at han hadde vært borte i mer enn tre år.

Rands tanker drev over til Matt. En dolk. En fordømt kniv, og han kan dø bare av å ha båret den. Lys, jeg ønsker ikke flere eventyr. Hvis hun kan helbrede ham, burde vi alle dra… ikke hjem. Kan ikke dra hjem. Et eller annet sted. Vi må dra til et sted der de aldri har hørt om Aes Sedaier eller Den Mørkeste. Et eller annet sted.