Verdens Øye

«Kort,» sa han og så ut som han lurte på hva ordet betydde. «Ja. Vel. Kort. Det kom en mann til Shangtais lønnhage for ikke lenge siden. Det var ikke så uvanlig i seg selv. På den tiden kom det mange flyktninger til Verdensryggen, som flyktet fra det dere mennesker kaller Aielkrigen.» Rand smilte. For ikke så lenge siden: Tyve år var riktigere. «Han var døden nær selv om det ikke var noen sår eller merker på ham. De Gamle trodde det kunne være noe en Aes Sedai hadde gjort» – Loial så unnskyldende på Moiraine – «siden han ble så raskt frisk i lønnhagen. Etter noen få måneder. En natt dro han videre uten et ord til noen, snek seg bare bort en måneløs natt.» Han kikket på Moiraines ansikt og kremtet igjen. «Ja. Kort. Før han dro, fortalte han en merkelig historie han hadde tenkt å bringe med seg til Tar Valon. Han sa at Den Mørkeste hadde til hensikt å blinde Verdensøyet, slå i hjel Den Store Slangen og drepe selve tiden. De Gamle sa at han var like frisk i tankene som i kroppen, men det var det han sa. Og derfor har jeg hatt lyst til å spørre: Kan Den Mørkeste gjøre noe slikt? Drepe selve tiden? Og Verdensøyet? Kan han blinde øyet til Den Store Slangen? Hva betyr det?»

Rand hadde ventet nesten alt annet fra Moiraine enn det han fikk se. Istedenfor å svare Loial eller si at hun ikke hadde tid til slikt nå, ble hun stående der og stirret tvers igjennom Oguren mens hun rynket brynene tankefullt.

«Det er det kjeleflikkerne fortalte oss,» sa Perrin.

«Ja,» sa Egwene, «Aiel-historien.»

Moiraine snudde hodet sakte. Bare hodet beveget seg. «Hvilken historie?»

Det var et uttrykksløst blikk hun sendte dem, men det fikk Perrin til å trekke pusten dypt. Men da han sa noe, var det like overveid som det pleide være. «Noen kjeleflikkere som hadde reist gjennom Ødelandet – de sa de kunne gjøre det uskadet – fant noen døende Aieler etter et slag med Trolloker. Før den siste Aielen døde, fortalte hun –de var åpenbart alle kvinner – en historie til kjeleflikkerne som var den samme som Loial nettopp fortalte. Den Mørkeste – de kalte ham Øyebrenner – har til hensikt å blinde Verdensøyet. Dette var for bare tre år siden, ikke tyve. Betyr det noe?»

«Kanskje alt,» sa Moiraine. Ansiktet hennes var ubevegelig, men Rand hadde en følelse av at tankene kvernet bak de mørke øynene.

«Ba’alzamon,» sa Perrin plutselig. Navnet stoppet brått alle lyder i rommet. Ingen lot til å puste. Perrin så på Rand, deretter på Matt, og øynene hans var underlig rolige og gulere enn noen gang. «Den gang lurte jeg på hvor jeg hadde hørt navnet før… Verdensøyet. Nå husker jeg det. Gjør ikke dere?»

«Jeg har ikke lyst til å huske noe,» sa Matt stivt.

«Vi må fortelle det til henne,» fortsatte Perrin. «Det er viktig. Vi kan ikke holde det hemmelig lenger. Du forstår det, ikke sant, Rand?»

«Fortelle meg hva?» Moiraines stemme var besk, og hun virket forberedt på en ubehagelig overraskelse. Blikket hennes hadde falt til ro på Rand.

Han hadde ikke lyst til å svare. Han hadde ikke mer lyst til å huske enn Matt, men han husket – og han visste at Perrin hadde rett. «Jeg…» Han så på vennene sine. Matt nikket motvillig, Perrin besluttsomt, men de nikket i det minste. Han slapp å stå overfor Moiraine alene. «Vi har hatt… drømmer.» Han gned stedet på fingeren der tornen en gang hadde stukket ham, og han husket blodet som var der da han våknet. Med en kvalmefornemmelse husket han følelsen av solbrent hud i ansiktet en annen gang. «Bortsett fra at de kanskje ikke akkurat var drømmer. Ba’alzamon var i dem.» Han visste hvorfor Perrin hadde brukt det navnet; det var lettere enn å si at Den Mørkeste hadde vært i drømmene dine, inni hodet ditt. «Han sa … han sa alle slags ting, men en gang sa han at Verdensøyet aldri ville tjene meg.» En stund var munnen tørr som støv.

«Han sa det samme til meg,» sa Perrin. Matt sukket tungt og nikket. Rand oppdaget at han var fuktig i munnen igjen. «Du er ikke sint på oss?» spurte Perrin forundret, og det gikk opp for Rand at Moiraine ikke virket sint. Moiraine gransket dem, men øynene var klare og rolige, selv om de var anspente.

«Mer på meg selv enn på dere. Men jeg ba dere si fra hvis dere hadde underlige drømmer. Helt i begynnelsen spurte jeg.» Stemmen hennes var fortsatt rolig, men et glimt av sinne gled over øynene; så var det borte. «Hvis jeg hadde fått vite det etter den første drømmen, kunne jeg kanskje ha … Det har ikke vært noen drømmevandrer i Tar Valon på nesten tusen år, men jeg kunne forsøkt. Nå er det for sent. Hver gang Den Mørkeste rører ved dere, gjør han det lettere for seg å røre ved dere igjen. Kanskje mitt nærvær kan verne dere litt, men selv da… Husker dere historiene om hvordan De Fortapte bandt levende menn til seg? Det var sterke menn, menn som hadde kjempet mot Den Mørkeste helt fra begynnelsen. Disse historiene er sanne, og ingen av De Fortapte hadde en tiendedel av styrken til deres herre, hverken Aginor eller Lanfear, hverken Balthamel eller Demandred, ikke engang Ishamael, Håpets Sviker.»