Verdens Øye

Oguren virket ikke beroliget av talen hennes. Han flyttet urolig på seg i stolen før han begynte. «I Galskapens Tid gikk verden i oppløsning, jorden kastet på seg og mennesker ble spredt som støv for vinden. Vi Ogurer ble også spredt. Vi ble drevet fra lønnhagene, og så fulgte de lange årene med utlendighet og vandringer. Det var da Lengselen ble preget dypt inn i våre hjerter.» Han så på Moiraine fra siden. De lange øyebrynene trakk seg nedover til to spisser. «Jeg skal prøve å gjøre det kort, men dette er en ting som ikke kan forklares altfor kortfattet. Det er om de andre jeg nå må snakke, om de få Ogurene som holdt seg i lønnhagene mens verden rundt dem ble sønderrevet. Og om Aes Sedaiene» – nå unngikk han å se på Moiraine – «de mannlige Aes Sedaiene som døde mens de i sin galskap ødela verden. Det var Aes Sedaiene som så langt hadde unngått galskapen, som fikk tilbud om å søke ly i lønnhagene. Mange tok imot tilbudet, for i lønnhagene var de beskyttet mot Den Mørkestes dødelige smitte. Men de var avskåret fra Den Sanne Kilden. Og ikke bare var de avskåret fra å styre Den Ene Kraften og røre ved Kilden, men de kunne ikke lenger fornemme at Den Sanne Kilden fantes. Til slutt maktet ingen av dem å leve med den ensomheten, og én etter én forlot de lønnhagen og håpet at smitten skulle være borte. Det var den ikke.»

«Noen i Tar Valon,» sa Moiraine stille, «påstår at Ogurenes fristed forlenget Ødeleggelsen og gjorde den verre. Andre sier at det ikke ville ha vært noe igjen av verden hvis alle mennene var blitt gale samtidig. Jeg tilhører Den Blå Ajah, Loial, og i motsetning til Den Røde Ajah holder vi oss til det andre synspunktet. Fristedet hjalp til med å redde det som kunne reddes. Fortsett, er du snill.»

Loial nikket takknemlig. Det gikk opp for Rand at Oguren var lettet.

«Som jeg sa,» fortsatte Oguren, «dro de mannlige Aes Sedaiene. Men før de dro, ga de Ogurene en gave som takk for fristedet. Veiene. Hvis du går inn i en Veiport og vandrer en dag, kan du gå ut gjennom en annen Veiport femti fjerdinger fra der du startet. Eller to hundre. Tid og avstander er underlige i Veiene. Forskjellige ruter og forskjellige broer leder til forskjellige steder, og det kommer an på ruten du velger hvor lang tid det tar. Det var en vidunderlig gave, og den ble enda mer vidunderlig etter som tiden gikk, for Veiene er ikke en del av den verden vi ser rundt oss, eller kanskje ikke av noen verden utenfor dem selv. Selv etter Ødeleggelsen kjempet menn som dyr for å overleve, og med den gaven slapp Ogurene å vandre gjennom verden for å nå en annen lønnhage. Bak Veiportene var det ingen Ødeleggelse. Landet mellom to lønnhager kunne revne til dype kløfter eller løfte seg til fjellrygger, men i Veien mellom dem var det ingen forandringer.

Da de siste Aes Sedaiene forlot lønnhagen, ga de en nøkkel til De Gamle, en talisman, som kunne brukes til å dyrke nye Veier. De er levende på et vis, Veiene og Veiportene. Jeg forstår det ikke helt; det gjør ingen Ogurer, og jeg har hørt at selv Aes Sedaiene har glemt den kunnskapen. Med årene endte utlendigheten for oss. Da Ogurene som hadde fått gaven av Aes Sedaiene, fant en lønnhage hvor andre Ogurer hadde vendt tilbake etter Den Lange Vandringen, lot de en Vei vokse frem dit. Ved hjelp av steinarbeidet vi lærte under utlendigheten, bygde vi byer for menn. Vi plantet lunder for å lindre Lengselen i Ogurene som utførte arbeidet. Til disse lundene ble det dyrket Veier. Det var en lund og en Veiport i Mafal Dadaranell, men den byen ble jevnet med jorden under Trollok-krigene. Det var ikke stein tilbake på stein, og lunden ble hogd ned for å skaffe ved til Trollokenes leirbål.» Det var ikke tvil om hva han mente var den største forbrytelsen.

«Veiporter er nesten umulige å ødelegge,» sa Moiraine, «i likhet med menneskeheten. Den store byen Ogurene bygde ved Fal Dara er ikke mer, men det finnes fremdeles mennesker der, og Veiporten står ennå.»

«Hvordan laget de dem?» spurte Egwene. Det forvirrede blikket omfattet både Moiraine og Loial. «Aes Sedaiene, mennene. Hvis de ikke kunne bruke Den Ene Kraften i lønnhagen, hvordan kunne de lage Veiene? Eller brukte de ikke Kraften? Deres del av Den Sanne Kilden var smittet. Er smittet. Jeg vet ennå ikke så mye om hva Aes Sedaier kan gjøre. Kanskje det er et dumt spørsmål.»

Loial forklarte. «Hver lønnhage har en Veiport ved grensen, men på utsiden. Spørsmålet ditt er ikke dumt. Du har skjønt årsaken til at vi ikke våger å reise på Veiene. Ingen Ogurer har brukt Veiene i min levetid. Etter forordning av De Gamle, alle De Gamle i alle lønnhagene, får ingen lov til det, hverken mennesker eller Ogurer.