Verdens Øye

«Da har vi tatt våre valg,» sa Moiraine. «Og nå som de er tatt, må vi bestemme oss for hvordan vi skal gjennomføre dem.»

De la planer til langt på natt. Moiraine gjorde mesteparten, rådet av Loial når det gjaldt Veiene, men hun lyttet til forslag og spørsmål fra alle. Da mørket falt på, slo Lan seg sammen med dem, og han kom med sine kommentarer på sin langsomme, men jernharde måte. Nynaeve laget liste over forsyningene de trengte, og dyppet pennen i blekkhuset med stø hånd, til tross for måten hun satt og mumlet for seg selv på.

Rand ønsket han kunne være like saklig som Den Kloke. Han greide ikke å holde opp å gå frem og tilbake, som om han måtte brenne opp energi som sprengte seg på. Han visste at beslutningen var tatt, visste at det var det eneste han kunne gjøre med den kunnskapen han hadde, men han likte det ikke. Pestlandet. Shayol Ghul var et sted i Pestlandet, bak Askeslettene.

Han kunne se den samme bekymringen i Matts øyne, og den samme frykten han visste var i hans egne øyne. Matt satt med hendene foldet så knokene hvitnet. Hvis han løste dem, tenkte Rand, kom han i stedet til å gripe om dolken fra Shadar Logoth.

Det var ingen bekymring å se i Perrins ansikt, men noe verre: en maske av utmattelse og resignasjon. Perrin så ut som han hadde kjempet mot noe og tapt, og nå ventet på at det skulle gjøre slutt på ham. Men noen ganger…

«Vi gjør det vi må gjøre, Rand,» sa han. «Pestlandet…» Et øyeblikk lyste de gule øynene ivrig, som om de levde sitt eget liv adskilt fra den store smedlærlingen. «Det er mye bytte i Pestlandet,» hvisket han. Så grøsset han som om han nettopp hadde hørt hva han selv sa, og igjen så ansiktet oppgitt ut.

Og Egwene. Rand dro henne til side en gang, bort til ildstedet hvor de som satt rundt bordet og la planer ikke kunne høre noe. «Egwene, jeg…» Øynene hennes var som store mørke tjern han kunne synke i. Han svelget. «Det er meg Den Mørkeste vil ha tak i, Egwene. Meg og Matt og Perrin. Jeg bryr meg ikke om hva Moiraine Sedai sier. I morgen tidlig kan du og Nynaeve dra hjemover, eller mot Tar Valon eller hvor dere vil, og ingen vil prøve å stoppe dere. Ikke Trollokene, ikke Skyggerne, ikke noen så lenge du ikke er sammen med oss. Dra hjem, Egwene. Eller dra til Tar Valon. Men dra.»

Han ventet at hun skulle si at hun hadde like stor rett som ham til å dra hvor hun ville, at han ikke hadde noen rett til å bestemme over henne. Til hans overraskelse smilte hun og rørte ved kinnet hans.

«Tusen takk, Rand,» sa hun mykt. Han blunket og lukket munnen da hun fortsatte: «Men du vet at jeg ikke kan det. Moiraine Sedai fortalte oss hva Min så i Baerlon. Du skulle ha fortalt meg hvem Min var. Jeg trodde… Vel, Min sier at jeg også er en del av dette. Og Nynaeve. Kanskje jeg ikke er ta’veren» – hun snublet i ordet – «men det virker som om Mønsteret sender meg også til Verdensøyet. Det du er viklet inn i, er jeg også viklet inn i.»

«Men, Egwene –»

«Hvem er Elayne?»

Et øyeblikk stirret han på henne, før han simpelthen fortalte sannheten. «Hun er Datterarving til Andors trone.»

Det så ut som øynene hennes tok fyr. «Hvis du ikke kan være alvorlig lenger enn et øyeblikk, Rand al’Thor, vil jeg ikke snakke med deg.»

Vantro så han den stive ryggen hennes vende tilbake til bordet. Hun la albuene på bordet ved siden av Moiraine og lyttet til noe Vokteren sa. Jeg må snakke med Perrin, tenkte han. Han vet hvordan man skal takle kvinner.

Mester Gill kom inn flere ganger, først for å tenne lampene, så for selv å servere mat, og senere for å fortelle om det som skjedde utenfor. Hvitekapper voktet på vertshuset fra begge sider av gaten. Det hadde vært opptøyer ved portene til Den Indre Byen, og Dronningens Garde hadde arrestert menn med både hvite og røde hanekammer. En eller annen hadde forsøkt å skrible Dragens Hoggtann på ytterdøren, men var blitt sendt av gårde av Lamgwins støvel.

Verten viste ingen tegn til overraskelse over at Loial var sammen med dem. Han svarte på de få spørsmålene Moiraine stilte uten å prøve å få greie på planene, og hver gang han kom, banket han på døren og ventet til Lan åpnet, som om det ikke var hans vertshus og hans bibliotek. Etter det siste besøket ga Moiraine ham et pergamentstykke dekket av Nynaeves sirlige håndskrift.

«Det vil ikke bli lett på denne tiden av døgnet.» Han ristet på hodet mens han gransket listen. «Men jeg skal ordne det.»

Moiraine fant frem en liten, oljegarvet skinnpose. Den klirret da hun rakte den til ham etter løpesnorene. «Godt. Og se til at vi blir vekket før morgengry. Da vil de som vokter på oss, være minst oppmerksomme.»

«De skal få vokte på en tom eske, Aes Sedai,» smilte mester Gill.