Verdens Øye

Til slutt fikk han tak, og med et rykk dro han den ut. Med et grynt av avsky slapp han den, men gryntet satte seg fast i halsen. Så snart splinten var ute av fingrene hans, forsvant den sporløst.

Men det var fremdeles et sår i hånden, og det blødde. Det var vann i steinkrukken; han fylte vaskevannsfatet, og hendene skalv så han sølte vann på bordet. I en fart vasket han hendene og gned håndflaten til tommelen tilførte mer blod; så vasket han dem igjen. Han var skrekkslagen ved tanken på at selv en ørliten flis skulle sitte igjen i kjøttet.

«Lys,» sa Matt, «han fikk meg også til å føle meg skitten.» Men han fortsatte å ligge med dolken knuget i begge hendene.

«Ja,» sa Rand. «Skitten.» Han famlet etter et håndkle fra stabelen ved siden av vaskevannsfatet. Det banket på døren, og han kvakk til. Det banket igjen. «Ja?» sa han.

Moiraine stakk hodet inn i rommet. «Dere er våkne allerede. Godt. Kle dere raskt og kom ned. Vi må komme oss av gårde før det gryr.»

«Nå?» stønnet Matt. «Vi har ikke sovet en time engang.»

«En time?» sa hun. «Dere har sovet i fire. Vær raske, vi har ikke mye tid på oss.»

Rand og Matt så forvirret på hverandre. Han kunne tydelig huske hvert sekund av drømmen. Den hadde begynt da han lukket øynene, og hadde bare vart i noen minutter.

Moiraine måtte ha sett noe i blikkene. Hun stirret gjennomtrengende på dem og kom helt inn i rommet. «Hva har skjedd? Drømmene?»

«Han vet hvem jeg er,» sa Matt. «Den Mørkeste kjenner ansiktet mitt.»

Uten et ord løftet Rand hånden og viste henne håndflaten. Selv i det svake skinnet fra det ene vokslyset kunne blodet sees tydelig.

Aes Sedaien kom bort til ham, grep den oppstrakte hånden og dekket såret med tommelen sin. Kulden trengte helt inn til beinet, det var så kaldt at han fikk krampe i fingrene, og måtte kjempe for å holde hånden åpen. Da hun tok bort hånden, forsvant kulden også.

Forbløffet snudde han hånden og strøk bort den lille blodflekken. Såret var ikke lenger der. Langsomt så han opp og møtte blikket til Aes Sedaien.

«Vær rask,» sa hun lavt. «Vi har dårlig tid.»

Han visste at hun ikke lenger snakket om tiden til de skulle dra.

KAPITTEL 44 Mørket over Veiene

I mørket rett før morgengry hadde Rand fulgt Moiraine ned til bakgangen hvor mester Gill og de andre ventet. Nynaeve og Egwene var like nervøse som Loial, og Perrin nesten like rolig som Vokteren. Matt holdt seg i hælene på Rand, som om han var redd for å være alene bare et øyeblikk, eller å være bare noen fot unna. Kokka og hjelperne hennes rettet seg opp og stirret på følget som passerte dem i stillhet. Kjøkkenet var allerede opplyst og varmt av forberedelsene til frokosten. Det var ikke vanlig at vertshusets gjester var i full vigør så tidlig på morgenkvisten. Mester Gill forsøkte å berolige dem, men kokka bare snøftet og klasket deigen hardt i bordet. Før Rand hadde nådd døren til stalltunet, var de i gang igjen med å kna deig og smøre bakeplater.

Utenfor var natten fremdeles bekmørk. For Rand var alle de andre mørkere enn skygger. Blindt fulgte han verten og Lan mens han håpet at mester Gill kjente sitt eget stalltun så godt at han kunne få dem over uten at noen brakk beinet. Loial snublet mer enn én gang.

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan ha i hvert fall ett lys?» murret Oguren. «I lønnhagen løper vi ikke rundt i mørket. Jeg er en Ogur, ikke en katt.» Rand så for seg hvordan Loials hårete ører rykket irritert.

Plutselig ruvet stallen i natten, en truende masse helt til stalldørene åpnet seg knirkende og en smal lysstripe fløt ut på tunet. Verten åpnet den bare nok til at én og én kunne slippe inn om gangen, og dro den så raskt igjen bak Perrin at den nesten snittet hælene hans. Rand blunket mot det plutselige lyset.

Stalldrengene ble ikke overrasket over at de dukket opp, slik kokka var blitt. Hestene var salet opp og sto og ventet. En overlegen Mandarb overså alle andre enn Lan, men Aldieb strakte ut mulen for å snuse mot Moiraines hånd. Det sto en pakkhest der, overlesset med vidjekurver, og et stort ridedyr med buskete hovskjegg til Loial. Hesten var høyere enn selv Vokterens hingst, og så kraftig nok ut til å kunne trekke en fullastet høyvogn alene, men sammenlignet med Oguren virket den som en ponni.

Loial mønstret hesten og mumlet tvilende: «Mine egne føtter har alltid vært gode nok.»

Mester Gill vinket på Rand. Verten lånte ham en rødbrun hest med nesten samme farge som håret hans. Den var høy og bred over bringen, men Rand var glad for å se at den ikke hadde den samme fyrige gangen som Sky hadde hatt. Mester Gill sa han het Røde.

Egwene gikk rett bort til Bela, og Nynaeve til sin langbeinte hoppe.

Matt tok den gråhvite hesten sin med bort til Rand. «Perrin gjør meg nervøs,» mumlet han. Rand så skarpt på ham. «Vel, han oppfører seg rart. Ser ikke du det også? Jeg sverger på at det ikke er innbilning, eller… eller…»