Verdens Øye

«Det var ikke alltid som dette,» sa Loial. Den rumlende stemmen ga gjenlyd i det huleaktige rommet. «Ikke alltid. Nei!» Med et sjokk gikk det opp for Rand at Oguren var sint. «En gang sto det trær her. Alle slags trær som ville vokse her, alle slags trær som Ogurene kunne lokke til å vokse her. De store trærne, hundre favner høye. Skygge fra greinene og en sval bris til å bære med seg duften av blader og blomster og holde oppe minnet om lønnhagens fred. Alt sammen er ødelagt. For dette!» Knyttneven hans dundret inn i en søyle.

Det så ut som søylen skalv under slaget. Rand var sikker på at han hørte mursteiner briste. Små bekker av tørr mørtel gled nedover søylen.

«Det som allerede er vevd, kan ikke gjøres om,» sa Moiraine mildt. «Du får ikke trærne til å vokse igjen ved å rive taket ned over hodet på oss.» De senkede øyebrynene fikk Ogurens ansikt til å se mer skamfullt ut enn noe menneskeansikt. «Med din hjelp, Loial, kan vi kanskje hindre at Skyggen faller over de gjenværende lundene. Du har vist oss veien til det vi søker.»

Hun beveget seg bort til en av veggene. Rand så at den skilte seg ut fra de andre, som var av vanlig murstein, mens denne var i kunstferdig utformet stein, med fantasifulle hvirvler av blader og vinranker, bleke under det tykke støvlaget. Mursteinen og mørtelen var gammel, men noe ved steinen tydet på at den hadde stått der lenge, lenge før murstein ble brent. Etter århundrer hadde byggherrer bygd oppå veggen som allerede sto der, og enda senere hadde man gjort veggen til del av en kjeller.

Ett sted på den utskårne steinveggen, akkurat på midten, var mer forseggjort enn resten, som virket som en primitiv etterligning i sammenligning. Bladene var i hard stein, men virket myke, som grepet i det øyeblikk en mild sommerbris fikk bladene til å skjelve. Men tross dette virket de gamle, eldre enn resten av steinene som igjen var eldre enn mursteinene. Så gamle, og mer til. Loial så på bladene som om han heller ville ha vært andre steder, selv ute på gaten med en ny flokk pøbler etter seg.

«Avendesora,» mumlet Moiraine og hvilte hånden mot et kløver-blad i steinen. Rand gransket utskjæringene; det var det eneste kløverbladet etter det han kunne se. «Bladet fra Livets Tre er nøkkelen,» sa Aes Sedaien, og bladet løsnet i hånden hennes.

Rand blunket overrasket, og bak seg hørte han gisp. Dette bladet hadde ikke virket mindre som en del av veggen enn de andre. Like naturlig la Aes Sedaien det mot mønsteret en håndsbredd lavere ned. Trekløveret passet inn som om det var plassen som var tiltenkt det, og igjen var det en del av et hele. Så snart det var på plass, forandret den midterste delen helt karakter.

Nå var han sikker på at han kunne se løvet kruse seg i en umerkelig bris. Han trodde nesten at bladene var grønne under alt støvet, et billedteppe av tett vårløv der i den opplyste kjelleren. I midten av de gamle utskjæringene åpnet det seg en sprekk, først nesten usynlig, men bredere etter hvert som de to halvdelene svingte inn i kjelleren til de sto rett ut. Baksiden av portene var utformet som forsiden, med den samme overdådighet av nesten levende blader og vinranker. Bak dette, hvor det skulle ha vært jordbunn eller kjelleren til bygningen ved siden av, kunne de så vidt skimte sine egne matte speilbilder.

«Jeg har hørt,» sa Loial, sorgfull og halvveis redd, «at Veiportene en gang skinte som speil. En gang var det slik at den som trådte inn på Veiene, vandret gjennom sol og himmel. En gang.»

«Vi har ikke tid til venting,» sa Moiraine.

Lan gikk forbi henne med Mandarb, og en lykt på stang i hånden. Det skyggeaktige speilbildet hans kom imot ham der han ledet en skyggehest i tau. Mann og speilbilde syntes å smelte sammen i den skimrende overflaten, og så var begge borte. Et øyeblikk strittet den svarte hingsten imot. En tilsynelatende sammenhengende tømme bandt den til et uklart omriss av seg selv, tømmen strammet seg, og så forsvant også krigshesten.

En stund sto alle i kjelleren og stirret på Veiporten.

«Skynd dere,» sa Moiraine. «Jeg må være den siste som går igjennom. Vi kan ikke la noen finne den åpen ved en tilfeldighet. Skynd dere.»

Med et tungt sukk trådte Loial inn i skimringen. Den store hesten kastet på hodet og forsøkte å holde seg unna overflaten, men ble trukket igjennom. Så var de like fullstendig borte som Vokteren og Mandarb.

Nølende støtte Rand lykten mot Veiporten. Lykten sank inn i sitt eget speilbilde, og de to smeltet sammen til de ble borte. Han tvang seg til å gå videre, mens han holdt øye med stangen som forsvant inn i seg selv, tomme for tomme, og så trådte han inn i seg selv idet han gikk inn i Veiporten. Han ble stående med åpen munn. Noe isende kaldt gled over huden, som om han gikk gjennom en vegg av kaldt vann. Tiden strakte seg ut. Kulden omsluttet ett hår om gangen, og sendte skjelvinger over klærne, tråd for tråd.