Verdens Øye

På overflaten virket Moiraine og Lan ubekymret da de svingte seg opp i salen. Aes Sedaien lente seg frem og hvilte armene mot staven som lå tvers over den høye salknappen. «Vi må komme oss videre, Loial.»

Loial skvatt til og nikket ivrig. «Ja. Ja, Aes Sedai, du har rett. Ikke et øyeblikk lenger enn nødvendig.» Han pekte på en bred, hvit stripe som strakte seg under føttene deres, og Rand trådte raskt bort fra den. Alle fra Tvillingelvene gjorde det. Rand tenkte at underlaget måtte ha vært jevnt en gang, men det jevne var arrete nå, som om steinene hadde hatt kopper. Den hvite linjen var brutt flere steder. «Denne fører fra Veiporten til vår første ledestein. Derfra …» Loial kikket seg nervøst omkring, så karet han seg opp på hesten uten noe av den uviljen han tidligere hadde vist. Hesten bar den største salen lederen for stalldrengene hadde funnet, men Loial fylte den fra salknappen til baksvissen. Føttene rakk nesten ned til knærne på dyret. «Ikke et øyeblikk lenger enn nødvendig,» mumlet han. Motvillig klatret de andre i salen.

Moiraine og Lan red på hver sin side av Oguren, og fulgte den hvite stripen gjennom mørket. Bak dem flokket de andre seg sammen så tett som mulig. Lyktene som gynget opp og ned over hodene deres, kunne ha lyst opp et hus, men her stoppet lyset ti fot unna som om det møtte en svart vegg. Det knirket i saler, og hestesko slo mot stein, men det virket ikke som lydene nådde lenger enn til utkanten av lyset.

Rands hånd gled hele tiden mot sverdet. Ikke det at han trodde det var noe der ute som han kunne bruke sverdet til å beskytte seg mot. Det virket ikke engang som om det var noen steder der ute for noen ting. Boblen av lys rundt dem kunne like gjerne vært en hule omgitt av stein, en hule uten utgang. Hestene kunne like gjerne ha travet på en tredemølle. Han grep sverdhjaltet som om presset fra hånden kunne presse bort steinene han følte tynge ham ned. Når han rørte ved sverdet, kunne han huske Tams lærdom. Et øyeblikk kunne han finne roen i det store intet. Men tyngden vendte alltid tilbake og presset sammen det store intet til det bare ble en hule i tankene hans, og han måtte begynne på nytt; igjen måtte han røre ved Tams sverd for å huske.

Det var en lettelse å se at noe forandret seg, selv om det bare var en høy steinplate som sto oppreist i mørket foran dem. Den brede hvite linjen endte ved foten av steinen. Bølgende kurver av metall var innfelt i den brede overflaten, og de vakre linjene minnet Rand vagt om vinranker og løv. Både stein og metall var misfarget av arrlignende merker.

«Ledesteinen,» sa Loial. Han lente seg ut over salen og så med rynket panne på de flytende metallinjene.

«Det er Ogurenes skrift,» sa Moiraine, «men så ødelagt at jeg nesten ikke kan lese det.»

«Det kan nesten ikke jeg heller,» sa Loial, «men nok til å vite at vi skal denne veien.» Han vendte hesten bort fra ledesteinen.

Den ytterste lyskretsen fanget opp flere steinarbeider, som viste broer med murer av stein som buet seg inn i mørket, og svakt skrånende ramper uten rekkverk som bølget opp og ned. Gelendre i brysthøyde strakte seg mellom broene og rampene, som om det å falle der kunne være farlig under enhver omstendighet. Gelendrene besto av alminnelige hvite steiner i enkle buer og rundinger som var satt sammen til innviklede mønstre. Noe ved det hele virket nesten kjent for Rand, men han visste det måtte være fantasien som famlet etter noe kjent i en verden hvor alt var fremmed.

Ved foten av en bro stanset Loial for å lese den ene linjen på den smale steinstøtten der. Han nikket og red opp på broen. «Dette er den første broen langs ruten vår,» sa han over skulderen.

Rand lurte på hva som holdt broen oppe. Det knaste under hestehovene som om hvert steg løsnet små steinbiter. Alt han kunne se, var dekket av hull, noen som små nålestikk, andre som grunne kratere med grove kanter. Det var som om det hadde regnet syre, eller som om steinene råtnet. Det var sprekker og hull i rekkverket også. Noen steder manglet det så mye som en favn. For alt han visste, kunne broen være massiv stein helt til jordens indre, men det han så, fikk ham til å håpe at den ville bli stående så lenge at de rakk over til den andre enden. Hvor nå det måtte være.

Til slutt endte broen, og de befant seg et sted som ikke skilte seg ut fra der broen begynte. Rand kunne ikke se annet enn det den lille lyskretsen nådde frem til, men han hadde inntrykk av at det var et stort område, som en flat ås, med broer og ramper til alle kanter. En Øy, kalte Loial det. De fant enda en ledestein dekket av skrift – Rand trodde dette var midt på Øya, men kunne ikke vite om han hadde rett. Loial leste det som sto; så førte ham dem oppover en rampe som buktet seg oppover og oppover.