Verdens Øye

Det lot til at Loial fulgte den mest direkte ruten til Veiporten, hvorhen den enn førte dem. Noen ganger travet de nedover brede gater, som var tomme bortsett fra en og annen hund som lusket i mørket. Andre ganger hastet de gjennom smug som ikke var bredere enn gangen bak stallen, og hvor det kom en svuppende lyd av et eller annet ved et uforsiktig skritt. Nynaeve klaget stille over luktene, men ingen saktnet farten.

Mørket bleknet mot grått. Et svakt skjær av morgengry smykket himmelen over de østlige hustakene. Noen få mennesker dukket opp i gatene. De hadde tullet seg inn mot morgenkulden, og med hodene bøyd drømte de ennå om sengene sine. De fleste ofret ikke noen oppmerksomhet på andre. Bare en håndfull kastet så vidt et blikk på rekken av mennesker og hester som fulgte etter Loial, og bare en av dem så følget tydelig.

Denne ene mannen kastet et raskt blikk på følget akkurat som de andre, og holdt på å synke tilbake i sine egne tanker da han plutselig snublet og nesten falt, før han snudde seg og stirret. Det var bare nok lys til å se omriss av skikkelser, men selv det var for mye. Hvis Oguren hadde vært alene, kunne han på den avstanden ha sett ut som en storvokst mann med en normal hest, eller som en normal mann med en liten hest. Men sammen med de andre virket Loial nøyaktig like stor som han var, en halv gang til så høy som en mann burde være. Mannen lot blikket gli over dem, ropte halvkvalt og løp av gårde med kappen flagrende etter seg.

Det ville snart bli flere mennesker i gatene – veldig snart. Rand betraktet en kvinne som skyndte seg forbi på den andre siden av gaten, og ikke hadde øye for annet enn fortauet rett foran føttene. Snart ville det komme flere mennesker, flere øyne. I øst lysnet himmelen.

«Der,» sa Loial til slutt. «Den er under den.» Han pekte på en butikk som ennå var stengt for natten. Bordene utenfor sto tomme, seildukstakene var rullet stramt sammen, og butikkdøren var stengt. Vinduene i annen etasje, hvor butikkeieren bodde, var ennå mørke.

«Linder?» utbrøt Matt vantro. «Hvordan i Lyset kan vi –?»

Moiraine løftet en hånd for å avbryte ham, og vinket de andre etter seg inn i smuget ved siden av butikken. Hester og mennesker trengte seg inn i åpningen mellom de to bygningene. I skyggen fra veggene var det mørkere der enn ute på gaten, og det virket nesten som natt igjen.

«Det må være en kjellerdør her,» mumlet Moiraine. «Ja, der.»

Med ett strålte det et lys. En kald, glødende kule på størrelse med en knyttneve hang over Aes Sedaiens håndflate og beveget seg når hun beveget hånden. Ingen lot seg merke med noe, og Rand tenkte at det sa litt om hva de hadde opplevd den siste tiden. Hun satte ildkulen tett inntil dørene hun hadde funnet, som lå nesten flatt mot bakken. Haspen var holdt på plass av kraftige skruer og en stor, rusten jernlås som var større enn Rands hånd.

Loial rykket i låsen. «Jeg kan dra den av med haspe og alt, men det vil bråke så hele nabolaget våkner.»

«La oss ikke ødelegge den gode butikkeierens eiendom hvis vi kan unngå det.» Et øyeblikk gransket Moiraine låsen nøye. Plutselig banket hun lett på det rustne jernet med staven, og låsen åpnet seg.

Raskt løsnet Loial låsen og svingte opp dørene. En rampe kom til syne, og Moiraine gikk ned mens den glødende kulen lyste opp for henne. Aldieb tråkket forsiktig etter henne.

«Tenn lyktene og kom etter,» sa hun lavt. «Det er god plass. Skynd dere. Snart er det lyst ute.»

Raskt løsnet Rand lyktestengene fra pakkhesten, men selv før den første var tent, kunne han skjelne ansiktstrekkene til Matt. Snart ville det myldre av mennesker i gatene, butikkeieren ville komme ned for å åpne butikken, og alle ville undre seg på hvorfor smuget var tettpakket av hester. Matt mumlet nervøst noe om å ta hester med innendørs, men Rand var glad for å føre hesten sin ned rampen. Matt murret, men fulgte ikke mindre raskt etter.

Rands lykt dinglet i enden av stangen, og dunket mot taket når han ikke passet på. Hverken Røde eller pakkhesten likte rampen. Vel nede trakk han seg innover i kjelleren for å gi plass til Matt. Moiraine lot den glødende kulen dø ut, men da de andre sluttet seg til dem, lyste også lyktene deres opp i rommet.

Kjelleren var like lang og bred som bygningen over. Mursteinssøyler opptok mye av plassen; de var smale nede ved gulvet og videt seg ut opp mot taket. Det så ut som stedet var satt sammen av en rekke buer. Det var god plass, men Rand kjente seg innestengt. Loial støtte borti taket med hodet. Som den rustne låsen hadde tydet på, var ikke kjelleren blitt brukt på lenge. Det lå noen ødelagte tønner med litt av hvert i på gulvet, men ellers lå det bare et tykt lag med støv der. Støv-korn som ble hvirvlet opp av så mange føtter, skinte i lyset fra lyktene.

Lan var sistemann inn, og straks han hadde fått Mandarb ned rampen, kløv han opp igjen for å stenge dørene.

«Blod og aske,» knurret Matt, «hvorfor skulle de bygge en av disse portene på et sted som dette?»