Verdens Øye

«Din mark, du vet ingenting. Like uvitende som en bille under en stein, og like lett å knuse. Denne kampen er blitt kjempet siden skapelsens øyeblikk. Alltid tror menn det er en ny krig, men det er bare den samme oppdaget på ny. Men nå blåser tidens vinder inn en forandring. Forandring. Denne gangen vil det ikke bli noen tilbakeslag. Disse stolte Aes Sedaiene som tror de kan sette deg opp mot meg. Jeg vil kle dem i lenker og la dem løpe nakne for å utføre mine befalinger, eller jeg vil stue sjelene deres i Undergangens Avgrunn hvor de kan hyle til evig tid. Alle unntatt de som tjener meg. De skal bare stå et trinn under meg. Du kan velge å stå blant dem og se verden krype i støvet for dine føtter. Jeg tilbyr deg det enda en gang, en siste gang. Du kan stå over dem, over enhver makt og ethvert herredømme unntatt mitt. Det har vært tider da du gjorde det valget, tider du levde lenge nok til å kjenne din egen makt.»

Fornekt ham! Rand grep tak i det han kunne fornekte. «Ingen Aes Sedaier tjener deg. En ny løgn!»

«Er det det de har fortalt deg? For to tusen år siden tok jeg Trollokene mine med meg tvers over hele verden, og selv blant Aes Sedaiene fant jeg dem som kjente motløshet, som visste at verden ikke kunne stå imot Shai’tan. I to tusen år har Den Svarte Ajah levd usett i skyggene sammen med de andre. Kanskje til og med blant dem som påstår at de hjelper deg.»

Rand ristet på hodet. Han forsøkte å riste bort tvilen som steg i ham, all tvilen han hadde hatt om Moiraine, om hva Aes Sedaien ville med ham, hva hun hadde planlagt for ham. «Hva er det du vil med meg?» ropte han. Fornekt ham! Må Lyset hjelpe meg å fornekte ham!

«Knel!» Ba’alzamon pekte på gulvet foran føttene sine. «Knel, og anerkjenn meg som din herre. Før eller senere vil du knele. Enten blir du min, eller du vil dø.»

Ekkoet av det siste ordet gjallet gjennom rommet, ble kastet tilbake og fordoblet og fordoblet seg igjen, til Rand løftet armene som for å beskytte hodet mot et slag. Han vaklet bakover til han støtte mot bordet, og ropte for å overdøve lyden i ørene. «Neeeeeeiiiiii!»

Idet han ropte, snurret han rundt og feide figurene ned på gulvet. Noe stakk ham i hånden, men han brydde seg ikke om det og trampet leiren til formløse flekker under føttene. Men da skriket svant hen, var ekkoet fremdeles der og økte i styrke:

dø-dø-dø-dø-dø-Dø-Dø-Dø-Dø-Dø-DØ-DØ-DØ-DØ-DØ-DØ

Lyden dro i ham som en malstrøm og sugde ham inn, og rev det store intet i filler. Lyset ble svakere, og synsfeltet smalnet av til en tunnel hvor Ba’alzamon raget opp i enden av den, i den siste flekken med lys. Synsfeltet krympet til en håndflate, en negl, ingenting. Han ble hvirvlet rundt og rundt av ekkoet, ned i mørke og død.

Han våknet av at han deiset i gulvet, mens han ennå kjempet for å svømme opp og ut av mørket. Rommet var mørkt, men ikke så mørkt som dette. Desperat prøvde han å konsentrere seg om flammen, å slynge frykten inn i den, men roen i det store intet unnvek ham. Det dirret i armer og bein, men han holdt fast ved bildet av flammen til blodet sluttet å banke i ørene.

Matt kastet og vred seg i sengen og stønnet i søvne. «… fornekter deg, fornekter deg, fornekter deg…» Det svant hen i uforståelig mumling.

Rand rakte ut hånden for å riste ham våken, og ved den første berøringen satte Matt seg opp med et halvkvalt grynt. En stund stirret han vilt rundt seg. Så trakk han pusten dypt og skjelvende og la hodet i hendene. Brått vred han seg rundt og rotet under puten, så sank han tilbake og knuget dolken mot brystet med begge hender. Da han snudde seg mot Rand, lå ansiktet i skygge. «Han er tilbake, Rand.»

«Jeg vet det.»

Matt nikket. «Det var disse tre figurene …»

«Jeg så dem også.»

«Han vet hvem jeg er, Rand. Jeg plukket opp den med dolken, og han sa: ’Så det er den som er deg!’ Og da jeg så nærmere på figuren, hadde den mitt ansikt. Mitt ansikt, Rand! Det så ut som kjøtt og blod. Det kjentes som kjøtt og blod. Lyset hjelpe meg, jeg kunne kjenne min egen hånd rundt meg, som om jeg var figuren.»

Rand var stille en stund. «Du må fortsette å fornekte ham, Matt.»

«Jeg gjorde det, og han lo. Han snakket hele tiden om en evig krig, og sa at vi hadde møtt hverandre tusen ganger før, og… Lys, Rand, Den Mørkeste vet hvem jeg er.»

«Han sa det samme til meg. Jeg tror ikke han vet det,» la han sakte til. «Jeg tror ikke han vet hvem av oss som …» Hvem av oss som hva?

Da han reiste seg opp, stakk det smertefullt i hånden. Han kom seg bort til bordet og greide å tenne lyset etter tre forsøk. Så rakte han ut den åpne hånden mot lyset. En tykk, mørk tresplint, glatt og polert på den ene siden, var presset inn i håndflaten. Han stirret på den uten å puste. Plutselig stønnet han, og fomlende av hastverk begynte han å nappe i splinten.

«Hva er i veien?» spurte Matt.

«Ingenting.»