Verdens Øye

«Ja,» sa Loial sakte. «Ja, Aes Sedai, jeg kan se det. Det er hverken regn eller vind her, men den steinen har vært i luften i minst ti år.» Han nikket og smilte lettet, så lykkelig over oppdagelsen at han et øyeblikk syntes å glemme frykten. Så kikket han seg omkring og trakk beklemt på skuldrene. «Jeg kan lett finne andre ruter enn den til Mafal Dadaranell. Tar Valon, for eksempel? Eller Shangtais lønnhage. Det er bare tre broer til Shangtais lønnhage fra den siste Øya. Jeg antar De Gamle ønsker å snakke med meg nå.»

«Fal Dara, Loial,» sa Moiraine bestemt. «Verdensøyet ligger på den andre siden av Fal Dara, og vi må finne Øyet.»

«Fal Dara.» Oguren sa seg motvillig enig.

Tilbake på Øya studerte Oguren teksten på støtten, og øyebrynene senket seg mens han mumlet halvveis for seg selv. Snart snakket han bare til seg selv, fordi han gled over i Ogurenes mål. Det modulerte språket lød som fuglesang med dype toner. Rand syntes det var underlig at et så storvokst folkeslag hadde et så syngende mål.

Til slutt nikket Oguren. Da han førte dem til broen han hadde valgt, snudde han seg og stirret nedtrykt på veiviseren ved siden av en annen. «Tre broer til Shangtais lønnhage.» Han sukket. Men uten å stanse ledet han dem forbi veiviseren og opp på den tredje broen bortenfor. Han så seg beklagende tilbake idet de begynte å gå over den, selv om broen til hjemmet hans var skjult av mørket.

Rand sporet den rødbrune hesten opp på siden av Oguren. «Når dette er over, Loial, kan du vise meg din lønnhage, og jeg skal vise deg Emondsmark. Men ingen Veier. Vi skal gå eller ri om det så tar hele sommeren.»

«Tror du det noensinne tar slutt, Rand?»

Han rynket pannen og så på Oguren. «Du sa det ville ta to dager å nå Fal Dara.»

«Ikke Veiene, Rand. Alt det andre.» Loial kikket over skulderen bort på Aes Sedaien, som snakket lavt med Vokteren der de red ved siden av hverandre. «Hva får deg til å tro at det noensinne vil ta slutt?»

Broene og rampene førte dem opp og ned og over dyp. Av og til førte en hvit stripe fra ledesteinen og inn i mørket, akkurat som stripen de hadde fulgt fra Veiporten i Caemlyn. Rand så at han ikke var den eneste som kikket nysgjerrig og litt vemodig etter stripene. Nynaeve, Perrin, Matt og selv Egwene slapp motvillig stripene med blikket. Det lå en Veiport i den andre enden av hver av dem, en overgang tilbake til en verden med vind og sol og himmel. Selv vinden ville vært velkommen. Under Aes Sedaiens skarpe øyne overså de dem, men Rand var ikke den eneste som så seg tilbake etter at mørket hadde oppslukt både Øy og ledestein og stripe.

Rand hadde begynt å gjespe da Moiraine meldte at de skulle stanse for natten på en av Øyene. Matt så på mørket rundt dem og knegget høyt, men kom seg ned like raskt som de andre. Lan og guttene salte av hestene og festet fotreimene, mens Nynaeve og Egwene rigget til en liten oljebrenner for å lage te. Den lignet fotstykket på en lykt, og Lan sa det var slike Vokterne brukte i Pestlandet, hvor veden kunne være farlig å brenne. Vokteren hentet frem stativer fra kurvene de tok ned fra pakkhesten, slik at lyktestengene kunne plasseres i en ring rundt leiren.

Loial gransket Ledesteinen en stund; så satte han seg ned med beina i kors og gned med hånden over den støvete, arrete steinen. «En gang vokste det forskjellige ting på Øyene,» sa han trist. «Alle bøkene forteller om det. Det var grønt gress hvor man kunne sove som i den mykeste seng. Frukttrærne kunne krydre maten din med et eple eller en pære eller en glassfrukt, som var søte og saftige og friske uansett hvilken årstid det var utenfor.»

«Ikke noe å jakte på,» knurret Perrin, og virket overrasket over at han hadde sagt noe.

Egwene rakte Loial en kopp te. Han sto og holdt den uten å drikke mens han stirret som om han kunne se frukttrærne på bunnen av koppen.

«Har du ikke tenkt å sette ut vern?» spurte Nynaeve Moiraine. «Det må da finnes verre ting enn rotter her. Selv om jeg ikke har sett noe, kan jeg likevel føle det.»

Aes Sedaien gned fingrene mot håndflatene med et uttrykk av vemmelse. «Du føler smitten, råttenskapen i Kraften som laget Veiene. Jeg vil ikke bruke Den Ene Kraften i Veiene hvis jeg ikke må. Smitten er så sterk at den nok vil ødelegge alt jeg prøver å gjøre.»