Verdens Øye

Da han snudde seg over på siden, så han at Matt stirret på ham, egentlig stirret gjennom ham. Ertingen var glemt nå da mørket rundt dem spøkte i tankene. Han rullet seg over på den andre siden og så at Perrin også lå med åpne øyne. Perrin så mindre redd ut enn Matt, men han holdt hendene på brystet og tvinnet bekymret tomlene.

Moiraine tok en runde blant dem, la seg på kne ved hodet til hver enkelt og bøyde seg ned og snakket dempet til dem. Rand kunne ikke høre hva hun sa til Perrin, men det fikk tomlene til å bli rolige. Da hun bøyde seg over Rand og ansiktet nesten rørte ved hans, sa hun lavt og beroligende: «Selv her beskytter din skjebne deg. Ikke engang Den Mørkeste kan forandre Mønsteret fullstendig. Du er i sikkerhet for ham så lenge jeg er i nærheten. Drømmene dine er trygge. De er trygge ennå en stund.»

Da hun flyttet seg fra ham til Matt, undret han seg på om hun trodde det var så enkelt, at hun bare kunne si det var trygt, så ville han tro det. Men på en eller annen måte følte han seg trygg – tryggere i det minste. Mens han tenkte dette, gled han inn i søvnen og drømte ikke.

Lan vekket dem. Rand lurte på om Vokteren hadde sovet. Han så ikke trøtt ut, iallfall virket han mer opplagt enn de som hadde ligget noen timer på de harde steinene. Moiraine ga dem tid nok til å lage te, men bare en kopp til hver. De spiste frokost i salen, og Vokteren og Loial førte an. Det var samme måltid som før: brød og kjøtt og ost. Rand tenkte at det var lett å bli lei av brød og kjøtt og ost.

Ikke lenge etter at den siste smulen var slikket av fingeren, sa Lan rolig: «Noen følger etter oss. Eller noe.» De var midt på en bro, og begynnelsen og slutten på broen var skjult av mørket.

Matt nappet en pil fra koggeret, og før noen kunne stoppe ham hadde han skutt den ut i mørket bak dem.

«Jeg visste jeg ikke skulle ha gjort dette,» mumlet Loial. «Man skal aldri ha noe å gjøre med en Aes Sedai bortsett fra i en lønnhage.»

Lan presset buen ned før Matt kunne legge en ny pil på strengen. «Slutt med det, din landsbytulling. Vi kan ikke vite hvem det er.»

«Det er det eneste stedet de er trygge,» fortsatte Oguren.

«Hva annet enn ondskap kan finnes på et sted som dette?» spurte Matt.

«Det er det De Gamle sier, og jeg skulle ha lyttet til dem.»

«Oss, for eksempel,» sa Vokteren tørt.

«Kanskje det er en annen vandrer,» sa Egwene håpefullt. «Eller kanskje en Ogur.»

«Ogurer bruker ikke Veiene. De har mer vett enn som så,» knurret Loial. «Alle andre enn Loial, som ikke har noe vett i det hele tatt. Det sa Gamle Haman alltid, og det er sant.»

«Hva føler du, Lan?» spurte Moiraine. «Er det noe som tjener Den Mørkeste?»

Vokteren ristet sakte på hodet. «Jeg vet ikke,» sa han som om det overrasket ham. «Vanskelig å si. Kanskje det er Veiene og smitten. Alt kjennes galt. Men samme hvem det er eller hva det er, prøver han ikke å ta oss igjen. Han tok oss nesten igjen på den andre Øya, men da for han tilbake over broen for å unngå det. Hvis jeg sakker akterut, kan jeg kanskje overraske ham og se hvem eller hva han er.»

«Hvis du sakker akterut, Vokter,» sa Loial bestemt, «vil du tilbringe resten av livet ditt i Veiene, selv om du kan lese Ogurenes skrift. Jeg har aldri hørt eller lest om et menneske som kunne finne veien ut av den første Øya uten en Ogur. Kan du lese Ogurenes skrift?»

Lan ristet på hodet igjen, og Moiraine sa: «Så lenge han ikke plager oss, vil ikke vi plage ham. Vi har ikke tid. Ikke tid.»

Da de red ned fra broen og ut på den neste Øya, sa Loial: «Hvis jeg husker den siste ledesteinen rett, går det en rute herfra til Tar Valon. Det tar høyst en halv dag. Kortere tid enn det vil ta oss å nå Mafal Dadaranell. Jeg er sikker på at –»

Han tidde brått da lyset fra lyktene nådde ledesteinen. Rette streker i skarpe vinkler var hogd inn som dype sår i toppen av steinplaten. Plutselig var Lans vaktsomhet tydelig. Han satt fortsatt lett og ledig i salen, men Rand hadde inntrykk av at Vokteren kunne føle alt rundt seg, føle selv pusten deres. Lan sporet hesten rundt ledesteinen og begynte å ri utover i en spiral. Han red som om han ventet å bli angrepet hvert øyeblikk, eller som om han skulle angripe selv.

«Dette forklarer mye,» sa Moiraine stille, «og det gjør meg redd. Det forklarer svært mye. Jeg burde ha gjettet det. Smitten, forfallet. Jeg burde ha gjettet det.»

«Gjettet hva?» forlangte Nynaeve å få vite. Samtidig spurte Loial: «Hva er det? Hvem gjorde dette? Jeg har aldri sett eller hørt om noe slikt før.»