Verdens Øye

Nynaeve og Egwene stirret på ham, så Rand; de stirret på ham og Matt og Perrin. Kvinnenes ansikter så bleke og blodløse ut, og var en blanding av frykt og skrekk. Frykter de for oss, eller frykter de oss?

«Hva kan vi gjøre?» spurte han. «Det må da være noe.»

«Hold dere i nærheten av meg,» svarte Moiraine, «det vil hjelpe. Litt. Husk at Den Sanne Kildens beskyttelse strekker seg litt ut rundt meg. Men dere kan ikke alltid holde dere i nærheten av meg. Dere kan forsvare dere, hvis dere har krefter til det, men dere må finne styrken og viljen i dere selv. Jeg kan ikke gi den til dere.»

«Jeg tror jeg allerede har funnet min beskyttelse,» sa Perrin, og hørtes mer oppgitt enn glad ut.

«Ja,» sa Moiraine, «jeg antar du har det.» Hun så på ham til han slo øynene ned, og selv da sto hun og tenkte seg om. Til slutt snudde hun seg mot de andre. «Den Mørkestes makt over dere er ikke uten grenser. Hvis dere gir etter bare et øyeblikk, vil han få et grep på hjertet deres, et grep dere kanskje aldri makter å bli kvitt. Overgi dere, og dere vil alltid være hans. Fornekt ham, og makten hans bryter sammen. Det er ikke lett når han rører ved drømmene deres, men det er mulig. Fortsatt kan han sende Halvmenn etter dere, Trolloker og Draghkarer og andre ting, men han kan aldri gjøre dere til sine med mindre dere slipper ham til.»

«Skyggere er ille nok,» sa Perrin.

«Jeg vil ikke ha ham inn i hodet mitt igjen,» knurret Matt. «Er det ikke mulig å stenge ham ute?»

Moiraine ristet på hodet. «Loial har ikke noe å frykte, heller ikke Egwene, og ikke Nynaeve. Av alle mennesker i verden kan Den Mørkeste bare røre ved en person ved en tilfeldighet, hvis ikke den personen ønsker det. Men for en stund er dere i senteret av Mønsteret. Et Skjebnens Nett veves, og hver eneste tråd leder rett til dere. Hva mer sa Den Mørkeste til dere?»

«Jeg husker ikke alt så godt,» sa Perrin. «Det var noe om at en av oss var utvalgt, noe slikt. Jeg husker at han lo,» avsluttet han trist, «av de som hadde valgt oss. Han sa at jeg – vi kunne tjene ham eller dø. Og da ville vi fortsatt tjene ham.»

«Han sa at Amyrlins Trone ville prøve å utnytte oss,» la Matt til. Stemmen ble svakere da han husket hvem han snakket til. Han svelget og fortsatte. «Akkurat som Tar Valon utnyttet – han hadde noen navn. Davian, tror jeg. Jeg kan heller ikke huske så godt.»

«Raolin Myrkbane,» sa Perrin.

«Ja,» sa Rand og rynket pannen. Han hadde prøvd å glemme alt om disse drømmene. Det var ubehagelig å hente det opp igjen. «Yurian Steinbue var en annen, og Guaire Amalasan.» Han stoppet brått og håpet at Moiraine ikke merket hvor brått. «Jeg kjente ingen av navnene.»

Men han hadde husket ett, nå da han hentet dem opp fra dypet av minnene. Navnet han så vidt greide å la være å si. Logain. Den uekte Dragen. Lys! Thom sa at det var farlige navn. Var det noe slikt Ba’alzamon mente? Vil Moiraine ønske å bruke en av oss som uekte Drage? Aes Sedaier jager uekte Drager, de bruker dem ikke. Eller gjør de det? Må Lyset hjelpe meg, gjør de det?

Moiraine så på ham, men han kunne ikke lese noe i ansiktet hennes. «Kjenner du til dem?» spurte han. «Betyr de noe?»

«Alle Løgners Far er et godt navn på Den Mørkeste,» svarte Moiraine. «Han forsøker alltid å så tvilens frø der han kan. Det gnager som en svulst i menns tanker. Når dere tror på Alle Løgners Far, har dere tatt det første skrittet mot overgivelse. Og husk: Hvis dere overgir dere til Den Mørkeste, tilhører dere ham for all tid.»

En Aes Sedai lyver aldri, men den sannheten du får fra en Aes Sedai, er aldri den sannheten du tror det er. Det var det Tam hadde sagt, og hun hadde egentlig ikke svart på spørsmålet hans. Han lot ansiktet være uttrykksløst og la hendene på knærne mens han prøvde å ikke tørke svetten av på buksebeina.

Egwene gråt stille. Nynaeve holdt armene rundt henne, men hun så ut som hun også gjerne ville gråte. Rand ønsket nesten han kunne gråte selv.

«De er alle ta’veren,» sa Loial plutselig. Det virket som tanken fikk ham i godt humør, som om han gledet seg til å se Mønsteret veve seg rundt dem på nært hold. Rand så vantro på ham, og Oguren trakk skamfullt på skuldrene, men det var ikke nok til å dempe forventningen hans.