Verdens Øye

«Ikke henne!» ropte Rand. «Må Lyset brenne deg, ikke henne!» Han grep en stein og kastet den for å tiltrekke seg Aginors oppmerksomhet. Halvveis mot Aginors ansikt løste steinen seg opp til en håndfull støv.

Han nølte bare et øyeblikk, men lenge nok til å kikke over skulderen og se at Egwene var skjult mellom trærne. Flammene omsluttet fremdeles Aginor, og det ulmet i kappen, men han gikk som om han hadde all verdens tid, og nærmet seg kanten av flammene. Rand snudde seg og løp. Bak seg hørte han at Moiraine begynte å skrike.

KAPITTEL 51 Mot Skyggen

Terrenget skrånet oppover der Rand løp, men frykten ga beina styrke, og de slukte bakken med lange steg mens han slet seg frem mellom blomstrende busker og klungerkratt så blomsterbladene fløy, uten å bry seg om at tornene rev opp klærne eller huden. Moiraine hadde sluttet å skrike. Det virket som skrikene hadde vart en evighet, og hvert skrik var mer gjennomborende enn det foregående, men han visste at de bare hadde vart noen øyeblikk. Øyeblikk før Aginor ville være på sporet etter ham. Han visste at det var ham Aginor fulgte etter. Han hadde sett vissheten i Den Fortaptes hule øyne, i det siste sekundet før redselen pisket føttene i gang.

Terrenget ble enda brattere, men han klatret videre, dro seg fremover etter kratt og småbusker mens føttene sparket jord, løv og steiner nedover åssiden, og krabbet på hender og knær da det ble for bratt. Over ham flatet det seg litt ut. Pesende krabbet han opp de siste favnene, stoppet og kom seg på beina, og følte trang til å hyle høyt.

Ti skritt foran ham ble åsryggen brått borte. Han visste hva han kom til å se før han nådde kanten, men han gikk likevel borttil, og hvert skritt var tyngre enn det forrige. Han håpet det skulle være en sti der, et geitetråkk, hva som helst. Han kikket over kanten og så et stup på hundre fot, en steinvegg like glatt som høvlet tømmer.

Det må finnes en vei. Jeg går tilbake og finner en vei rundt. Går tilbake og –

Da han snudde seg, var Aginor nesten oppe ved toppen. Den Fortapte gikk oppover den bratte skråningen som om det var flat mark. Innsunkne øyne brant mot ham fra det stramme pergamentansiktet; på en måte virket det mindre vissent enn før, mer kjøttfullt, som om Aginor hadde spist seg mett på noe. Øynene var festet på ham, men da Aginor snakket, var det nesten til seg selv.

«Den som bringer deg til Shayol Ghul, vil få en belønning av Ba’alzamon, en belønning hinsides drømmene til vanlige dødelige. Men mine drømmer har alltid vært hinsides drømmene til andre menn, og det er tusener av år siden jeg kastet min dødelige ham. Det betyr ikke noe om du tjener Mørkets Mektige Herre i livet eller i døden, Skyggen vil vokse uansett. Hvorfor skulle jeg dele makt med deg? Hvorfor skulle jeg bøye kne for deg? Jeg som sto ansikt til ansikt med selve Lews Therin Telamon i Tjenernes Hall. Jeg som kastet alle mine krefter mot Demringens Herre og møtte ham slag for slag. Jeg tror ikke det.»

Rand ble tørr som støv i munnen, og tungen kjentes helt vissen. Det knaste under føttene hans ved kanten av stupet, og steiner falt ned. Han våget ikke å se seg tilbake, men han hørte steinene sprette mot fjellveggen, akkurat som kroppen hans ville sprette hvis han beveget seg enda en tomme bakover. Det var først da han ble klar over at han hadde gått baklengs bort fra Den Fortapte. Det kriblet i huden så han trodde han kunne se den sno seg hvis han bare kunne ta blikket bort fra Den Fortapte. Det må finnes en vei bort fra ham. En fluktvei! Det må finnes en! En eller annen vei!

Plutselig følte han noe, så det, skjønt han visste at det egentlig ikke var synlig. Et glødende tau steg opp fra Aginor, bak ham. Det var hvitt som sollys sett gjennom den klareste sky, tyngre enn armen til en smed, lettere enn luft. Det glødende tauet bandt Den Fortapte til noe som var en evighet unna, noe som var innen Rands rekkevidde. Tauet pulserte, og for hvert pulsslag ble Aginor sterkere, fikk mer kjøtt på kroppen, vokste seg like stor som Rand, ble hardere enn Vokteren og mer dødbringende enn Pestlandet. Men ved siden av det skinnende tauet virket det likevel som om Den Fortapte nesten ikke eksisterte. Tauet var alt. Det nynnet. Det sang. Det kalte på Rands sjel. En lys, fmgertykk trevl løste seg fra tauet, drev bort til Rand og rørte ved ham, og han gispet. Lyset fylte ham. Det skulle ha brent ham, men det bare varmet som om det smeltet gravkulden ut av knoklene. Trevlen ble tykkere. Jeg må komme meg vekk!

«Nei!» skrek Aginor. «Du får den ikke! Den er min!»