Verdens Øye

I Tar Valon har mange forsøkt å finne ut hvordan denne Kraften kan brukes, men kvinner kan ikke røre ved den mer enn en katt kan røre ved månen. Bare en mann kan styre den, men det er nesten tre tusen år siden den siste mannlige Aes Sedai ble borte. Likevel var det en desperat nød de så. Den Mørkeste hadde besudlet saidin, og de måtte trenge gjennom smitten for å skape det, og skape det rent, og de visste at det ville drepe dem alle. Både mannlige og kvinnelige Aes Sedaier. Den Grønne Mannen snakket sant. De største undere i Legendenes Alder ble til på det viset, med saidin og saidar i fellesskap. Alle kvinnene i Tar Valon, alle Aes Sedaier ved alle hoff i alle byer, til og med de som lever øst for Ødelandet, og om en endog regner med dem som kanskje ennå lever på den andre siden av Arythhavet, kunne ikke fylle en skje med Kraften uten å samarbeide med menn.»

Rand var sår og ru i halsen som om han hadde skreket. «Hvorfor tok du oss med hit?»

«Fordi dere er ta’veren.» Aes Sedaiens ansikt var ikke til å tyde. Øynene skimret, og det var som de dro i ham. «Fordi Den Mørkestes makt vil slå til her, og fordi den må møtes og stanses, ellers vil Skyggen dekke verden. Det finnes ingen nød større enn det. La oss gå ut i sollyset igjen mens det ennå er tid.» Uten å vente for å se om de fulgte etter, begynte hun å gå oppover tunnelen sammen med Lan, som syntes å skritte av gårde litt fortere enn vanlig. Egwene og Nynaeve hastet etter henne.

Rand beveget seg sakte langs veggen – han kunne ikke få seg til å tre et eneste skritt nærmere det som var tjernet – og karet seg inn i tunnelen i en sammenfiltret masse med Matt og Perrin. Han ville løpt hvis det ikke hadde betydd at han kom til å trampe ned Egwene og Nynaeve, Moiraine og Lan. Han greide ikke å stanse skjelvingen, selv ikke da han var tilbake på utsiden.

«Jeg liker ikke dette, Moiraine,» sa Nynaeve sint da de sto i solen igjen. «Jeg tror at faren er så stor som du sier, ellers ville jeg ikke vært her, men dette er –»

«Endelig fant jeg deg.»

Rand rykket til som om noen hadde strammet et rep rundt nakken hans. Ordene, stemmen … et øyeblikk trodde han det var Ba’alzamon. Men de to mennene som kom gående ut mellom trærne med ansiktene skjult av hetter, hadde ikke på seg kapper med farge som inntørket blod. Den ene kappen var mørkegrå, den andre hadde en nesten like mørk grønnfarge, og selv ute i det fri virket de mugne. Og mennene var ikke Skyggere, for vinden rusket i kappene deres.

«Hvem er dere?» Lan sto med den ene hånden vaktsomt på sverd-hjaltet. «Hvordan kom dere hit? Hvis dere leter etter Den Grønne Mannen –»

«Han førte oss hit.» Hånden som pekte på Matt, var så gammel og innskrumpet at den nesten ikke var menneskelig. Den manglet en fingernegl og de knortete knokene minnet om knuter i et rep. Matt tok et skritt tilbake med oppsperrede øyne. «En gammel ting, en gammel venn, en gammel fiende. Men det er ikke han vi leter etter,» avsluttet mannen med grønn kappe. Den andre sto der som om han aldri ville komme til å si noe.

Moiraine rettet seg opp i sin fulle høyde. Hun rakk ikke til skuldrene på noen av mennene der, men plutselig virket hun høy som fjellene. Stemmen klang som en klokke og forlangte svar: «Hvem er dere?»

Hender trakk hetter tilbake, og Rand glante. Den gamle mannen var eldre enn gammel; han fikk Cenn Buie til å virke som en blomstrende ungdom. Huden i ansiktet var som sprukken pergament trukket stramt over en hodeskalle, og så strammet enda litt til. Dusker av sprøtt hår sto ut på underlige steder over den knudrete hodebunnen. De visne ørene var som stumper av eldgammelt lær, og de innsunkne øynene speidet ut fra hodet som fra enden av en tunnel. Men den andre var verre. En stram, svart lærmaske dekket hele hodet hans, men forsiden var formet som et perfekt ansikt, en ung manns ansikt som lo vilt og sinnssykt, størknet til evig tid. Hva er det han skjuler som kan være verre enn det den andre viser? Tanken på det frøs fast i hodet hans, smuldret til støv og blåste bort.

«Jeg blir kalt Aginor,» sa den gamle. «Og han er Balthamel. Han snakker ikke lenger med tungen. I løpet av tre tusen år i fangenskap maler Hjulet det meste til fint støv.» De innsunkne øynene gled bort til buen. Balthamel lente seg frem, og øynene i masken stirret på den hvite steinåpningen som om han ville gå rett inn. «Så lenge uten,» sa Aginor lavt. «Så lenge.»

«Må Lyset beskytte –» begynte Loial med skjelvende stemme, men tidde brått da Aginor stirret på ham.

«De Fortapte,» sa Matt hest, «er bundet i Shayol Ghul –»