Verdens Øye

Da Den Grønne Mannen merket det, sa han: «Det er meningen at blomster skal pryde. Planter og mennesker, det er nesten det samme. Så lenge dere ikke tar for mange, gjør det ikke noe.» Han begynte å plukke fra én plante, så fra en annen, og aldri mer enn to fra hver. Snart hadde Nynaeve og Egwene blomsterkranser i håret, rosa klunger og gullklokke og hvit morgenstjerne. Den Klokes flette var som en hage i rosa og hvitt ned til livet. Selv Moiraine fikk en blek krans av morgenstjerne over pannen, så behendig flettet at blomstene så ut som de fremdeles vokste. Rand tenkte at blomstene kanskje gjorde det.

Den Grønne Mannen stelte med hagen mens han spaserte og snakket lavt med Moiraine, og gjorde det som måtte gjøres uten egentlig å tenke på det. Hasselnøttøynene så en krokete grein på en klatrende klunger, som var presset til side av en blomstertung grein på et epletre. Han stoppet opp mens han fortsatte å snakke og lot hendene gli over den krokete greinen. Rand var ikke sikker på om øynene spilte ham et puss, eller om tornene virkelig bøyde seg til side for ikke å stikke disse grønne fingrene. Da den ruvende skikkelsen til Den Grønne Mannen beveget seg videre, var greinen rett og fin, og spredte røde roseblader mellom hvite epleblomster. Han bøyde seg og la en stor neve rundt et lite frø som lå blant litt grus, og da han rettet ryggen, hadde en liten spire slått rot mellom steinene og ned til mulden.

«Alle ting må gro der de er. Slik er Mønsteret,» forklarte han over skulderen, som om han unnskyldte seg. «Slik skal man møte dreiningen av Hjulet, men Skaperen vil ikke ha noe imot at jeg hjelper til litt.»

Rand førte Røde rundt den lille spiren for å passe på at hovene til den rødbrune hesten ikke knuste den. Det virket ikke riktig å ødelegge Den Grønne Mannens verk bare for å spare et skritt. Egwene smilte til ham, et av sine hemmelighetsfulle smil, og rørte ved armen hans. Hun var så vakker med det lange håret fullt av blomster. Han smilte tilbake til hun rødmet og så ned. Jeg skal beskytte deg, tenkte han. Samme hva som skjer, skal jeg sørge for at du kommer helskinnet gjennom dette, det sverger jeg på.

Den Grønne Mannen førte dem inn i hjertet av vårskogen til en buet åpning i en åsside. Det var en enkel steinbue, høy og hvit, og på kilesteinen så de en sirkel som var delt av en bølgeformet linje i en glatt og en ujevn halvdel. Aes Sedaienes eldgamle symbol. Selve åpningen lå i skygge.

Et øyeblikk sto de bare der og så taust på buen. Så tok Moiraine blomsterkransen av håret og hengte den varsomt på en busk med honningbær. Det var som om hennes bevegelse ga dem taleevnen tilbake.

«Er det der inne?» spurte Nynaeve. «Det vi har kommet hit for?»

«Jeg skulle virkelig like å se Livets Tre,» sa Matt uten å ta øynene fra den delte sirkelen over dem. «Vi kan vente så lenge, kan vi ikke?»

Den Grønne Mannen sendte Rand et underlig blikk og ristet på hodet. «Avendesora er ikke her. Jeg har ikke hvilt under de ublide greinene på to tusen år.»

«Vi kom ikke for å se Livets Tre,» sa Moiraine bestemt. Hun gjorde en bevegelse mot buen. «Vi kom på grunn av det som er der inne.»

«Jeg blir ikke med dere inn,» sa Den Grønne Mannen. Sommerfuglene rundt ham svirret som om de var sammen om en eller annen opphisselse. «For lenge, lenge siden ble jeg satt til å vokte den, men det gjør meg urolig å komme for nær. Jeg føler at jeg går i oppløsning. Mitt endelikt er knyttet sammen med den på en eller annen måte. Jeg husker da den ble skapt. Noe av skapelsen. Noe.» Han satt og stirret, fortapt i minner, og rørte ved arret. «Det var i de første dagene av Verdens Ødeleggelse. Alle gledet seg over at Den Mørkeste hadde tapt, men gleden ble til bitterhet da de forsto at Skyggen likevel kunne knuse alt. Hundre av dem skapte den, menn og kvinner sammen. Aes Sedaienes ypperste arbeider ble alltid skapt ved å forene saidin og saidar, slik Den Sanne Kilden er forent. De døde, alle sammen, for å gjøre den ren mens verden rundt dem revnet. De visste at de skulle dø, og påla meg å vokte den til nøden kom. Det var ikke det jeg var skapt til, men alt brøt sammen, og de var alene i verden, og de hadde bare meg. Det var ikke det jeg var skapt til, men trofast har jeg holdt løftet.» Han så på Moiraine og nikket for seg selv. «Trofast holdt jeg løftet til nøden var der. Og nå er det over.»

«Du har vært mer tro enn mange av oss som ga deg oppdraget,» sa Aes Sedaien. «Kanskje det ikke vil ende så ille som du frykter.»

Sakte beveget det arrete, løvdekte hodet seg fra side til side. «Jeg kjenner en slutt når den kommer, Aes Sedai. Jeg skal finne et annet sted hvor jeg kan få ting til å gro.» Hans nøttebrune øyne gled trist over skogen. «Kanskje et annet sted. Hvis det er tid, ser jeg dere igjen når dere kommer ut.» Med en hale av sommerfugler etter seg skrittet han av gårde, og gikk mer i ett med skogen enn Lan ville gjort med kappen sin.