Verdens Øye

Uten en lyd sprang en massiv kropp frem fra trærne og mot dem. Vokteren hvirvlet Mandarb rundt, men idet krigshesten steilet, parat til å slå til med de stålskodde hovene, blinket Matts pil gjennom luften, og trengte inn i det ene øyet i et ansikt som stort sett syntes å bestå av munn og tenner. Sparkende og skrikende falt vesenet om før det nådde bort til dem. Rand stirret idet de hastet forbi. Vesenet var dekket av lang, stiv bust, og altfor mange bein stakk ut fra den bjørnestore kroppen i underlige vinkler. Noen av dem, de som stakk ut av ryggen i hvert fall, kunne ikke brukes til å gå med, men de fingerlange klørne i enden av dem rev og slet i jorden i dødskrampe.

«Bra skudd, sauegjeter.» Lan gransket skogen uten tanke på det som døde bak dem.

Moiraine ristet på hodet. «Det skulle ikke ha villet nærme seg en som rører ved Den Sanne Kilden.»

«Agelmar sa at Pestlandet beveger på seg,» sa Lan. «Kanskje Pestlandet også vet at Mønsteret former seg til et Nett.»

«Skynd dere.» Moiraine støtte hælene i siden på Aldieb. «Vi må komme oss raskt over de høye passene.»

Men mens hun snakket, reiste Pestlandet seg mot dem. Trærne kastet seg mot dem og strakte seg etter dem uten å bry seg om Moiraine rørte ved Den Sanne Kilden eller ikke.

Rand hadde sverdet i hånden; han husket ikke når han hadde trukket det. Han hogg til igjen og igjen, og det hegremerkede bladet skar gjennom råtne greiner. Sultne trær rykket til seg avhogde, buktende stumper – han syntes nesten han kunne høre dem skrike – men hele tiden kom det flere, og de buktet seg som slanger i et forsøk på å gripe om armene, livet, nakken hans. Han lette etter det store intet og fant det i Tvillingelvenes steinete, gjenstridige jord: «Manetheren!» Han flekket tenner og skrek til det smertet i strupen. Det hegremerkede stålet blinket i det kraftløse sollyset. «Manetheren! Manetheren!»

Matt sto i stigbøylene og sendte pil etter pil lynrapt inn i skogen. De sank inn i forkrøplede skikkelser som snerret og glefset med utallige tenner etter de dødbringende pilene. Men bak dem kom nye skikkelser som kravlet over de døde for å nå rytterne. Matt hadde også forlatt nåtiden. «Carai an Caldasar!» skrek han mens han dro et sett styrefjærer opp til kinnet og slapp pilen. «Carai an Ellisande! Al Ellisande! Mordero daghain pas duente cuebiyar! Al Ellisande!»

Også Perrin sto i stigbøylene med taust og hardt ansikt. Han red først, og øksa hogg en sti gjennom skog og råttent kjøtt, alt etter hva som kom i hans vei. Piskende trær og hylende vesener rygget tilbake for den tettbygde mannen med de ville gylne øynene og den hvinende øksa. Han presset hesten videre det ene innbitte skrittet etter det andre.

Ildkuler fløy fra Moiraines hender. Der de traff, blaffet et tre opp som en buktende fakkel, eller en skrikende, glefsende skikkelse kavet med menneskelignende hender og flenget hvasse klør inn i sin egen brennende kropp til den døde.

Igjen og igjen sporet Vokteren Mandarb inn mellom trærne, og sverdblad og hansker dryppet av boblende, dampende blod. Når han nå vendte tilbake, var det oftere og oftere flenger i hærklærne og blødende flenger på kroppen, og krigshesten hans snublet og blødde også. Hver gang tok Aes Sedaien seg tid til å legge hendene på sårene, og når hun tok hendene bort, var huden hel under blodet.

«Jeg tenner bauner for Halvmennene,» sa hun bittert. «Videre! Vi må videre!» De presset seg videre med ett langsomt skritt om gangen.

Hvis ikke trærne hadde slått like mye mot de angripende kroppene som mot menneskene, hvis ikke alle de ulike skikkelsene hadde kjempet like mye mot trærne og hverandre for å nå dem, var Rand overbevist om at de ville blitt overmannet. Han var ikke sikker på om det ikke fortsatt kunne skje. Men så steg et fløyteaktig skrik bak dem. Fjernt og tynt skar det gjennom snerringen fra de av Pestlandets beboere som var rundt dem.

Snerringen stilnet som om den ble skåret over med kniv. De angripende skikkelsene frøs fast og trærne sto ubevegelige. Like plutselig som vesenene med bein hadde dukket opp, forsvant de og ble borte i den forkrøplede skogen.

Igjen lød skingringen; det pep som en sprukken gjeterfløyte, og et kor av lignende skrik svarte. Et halvt dusin som sang til hverandre langt bak dem.

«Ormer,» sa Lan dystert, og Loial ynket seg. «De har gitt oss et pusterom, hvis vi bare har nok tid til å utnytte det.» Øynene målte avstanden som var igjen til fjellene. «Det er få vesener i Pestlandet som vil møte en orm hvis de kan unngå det.» Han drev hælene i siden på Mandarb. «Ri!» Hele følget kastet seg etter ham; de sprengred gjennom et Pestland der det eneste tegnet til liv var pipingen bak dem.

«Ble de skremt bort av ormer?» spurte Matt vantro. Han spratt opp og ned i salen mens han prøvde å slenge buen over ryggen.