Verdens Øye

En skikkelse trådte ut fra bladverket, en mannsskikkelse som var så mye større enn Loial som Oguren var større enn Rand. En menneskeform av sammenvevde ranker og blader, grønne og stadig i vekst. Håret var gress som bølget ned til skuldrene, øynene var store hasselnøtter og fingerneglene eikenøtter. Grønne blader flettet seg sammen til en lang skjorte og bukser, og på føttene dannet barkstykker støvler uten en søm. Sommerfugler svevde rundt ham og landet på fingrene, skuldrene, ansiktet. Alt på mannen var grønt, bortsett fra et dypt arr som strakte seg oppover kinnet og tinningen og det øverste av hodet, og der var rankene brune og visne.

«Den Grønne Mannen,» hvisket Egwene. Det arrete ansiktet smilte, og et øyeblikk var det som fuglene sang høyere.

«Selvfølgelig er jeg ham. Hvem ellers skulle være her?» Hasselnøttøynene betraktet Loial. «Det er godt å se deg, lille bror. Før i tiden var det mange av dere som gjestet meg, men i den senere tid har det vært få.»

Loial klatret ned fra den store hesten sin og bukket høytidelig. «Du gjør ære på meg, Trebror. Tsingu ma choshih, T’ingshen.»

Den Grønne Mannen la smilende en arm rundt Ogurens skuldre. Sammen med Loial så han ut som en mann ved siden av en gutt. «Det er ikke å gjøre ære på noen, lille bror. Vi skal synge Tresangene og minnes De Store Trærne og lønnhagen, og holde Lengselen på avstand.» Han gransket de andre som nå steg ned fra hestene, og blikket stanset ved Perrin. «En ulvebror! Er det virkelig så at de gamle tidene lever igjen?»

Rand stirret på Perrin. Perrin for sin del snudde hesten så den ble stående mellom ham og Den Grønne Mannen, og bøyde seg for å undersøke salgjorden. Rand var sikker på at han bare ønsket å unngå Den Grønne Mannens granskende blikk. Med ett snakket Den Grønne Mannen til Rand.

«Underlige klær du bærer, Dragesønn. Har Hjulet dreid seg så langt? Har Dragefolket vendt tilbake til Den Første Pakt? Men du bærer sverd. Det er hverken nå eller den gang.»

Rand måtte streve for å fukte munnen før han kunne si noe. «Jeg forstår ikke hva du snakker om. Hva mener du?»

Den Grønne Mannen rørte ved det brune arret på hodet. Et øyeblikk virket han forvirret. «Det… det kan jeg ikke si. Mine minner er løsrevne og flytende, og mye av det gjenværende er som løv etter et besøk av sommerfugllarver. Likevel, jeg er sikker… Nei, det er borte. Men du skal være velkommen. Du, Moiraine Sedai, er mer enn en overraskelse. Da dette stedet ble laget, ble det laget slik at ingen kunne finne det to ganger. Hvordan har du kommet hit?»

«Nød,» svarte Moiraine. «Min nød, verdens nød. Mest av alt verdens nød. Vi har kommet for å se Verdensøyet.»

Den Grønne Mannen sukket, og vinden sukket i det tykke grønne løvet. «Da har det kommet igjen. Det minnet er fremdeles helt. Den Mørkeste beveger på seg. Jeg har fryktet det. For hvert år som går, kjemper Pestlandet hardere for å trenge seg inn, og denne gangen har det vært vanskeligere å holde det ute enn noen gang siden begynnelsen. Kom, jeg skal ta dere med.»

KAPITTEL 50 Møte ved Øyet

Rand ledet den rødbrune hesten etter Den Grønne Mannen sammen med de andre emondsmarkingene. Alle stirret som om de ikke kunne bestemme seg for om de skulle se på Den Grønne Mannen eller skogen. Den Grønne Mannen var en legende, selvfølgelig, og det var blitt fortalt historier om ham og Livets Tre foran alle ildstedene i Tvillingelvene, og ikke bare for barna. Men etter Pestlandet ville trærne og blomstene virke forunderlig normale selv om resten av verden ikke lenger var fanget av vinteren.

Perrin sakket litt akterut. Da Rand skottet bakover, virket det som den storvokste unge mannen med det krøllete håret ikke hadde lyst til å høre noe mer av det Den Grønne Mannen hadde å si. Han kunne forstå det. Dragesønn. Vaktsomt iakttok han Den Grønne Mannen som gikk foran Moiraine og Lan i en sky av gule og røde sommerfugler. Hva mente han? Nei. Det vil jeg ikke vite.

Likevel kjentes stegene lettere og beina sterkere. Ennå kvernet uroen i magen, men frykten var blitt så vag at den kanskje var forsvunnet. Han kunne vel ikke forlange noe mer, ikke med Pestlandet en kvartfjerding unna, selv om Moiraine hadde rett i at ingen av Pestlandets vesener kunne trenge seg inn her. De tusen glødende nålespissene som hadde brent gjennom marg og bein, var borte, og han var sikker på at det skjedde i samme øyeblikk som de kom inn i Den Grønne Mannens rike. Det var han som fjernet dem, tenkte Rand, Den Grønne Mannen og dette stedet.

Egwene følte den, og Nynaeve også, den lindrende freden og den rolige skjønnheten. Han kunne se det på dem. De hadde små tilfredse smil og lot fingertuppene berøre blomster fjærlett, stoppet for å lukte, trakk pusten dypt.