Verdens Øye

Rand og Matt og Perrin så på hverandre med oppsperrede øyne før de pilte bort til stedet der Vokteren hadde forsvunnet. Brått stoppet Rand opp, men tok enda et skritt da Matt løp inn i ham bakfra. Egwene satte kjelen på brenneren og kikket opp. Nynaeve stengte igjen for den andre tente lykten. De var der alle sammen. Moiraine satt med beina i kors, Lan lå med en albu under hodet, Loial fant frem en bok fra oppakningen sin.

Varsomt kikket Rand seg tilbake. Åssiden var som før, trærne lå i skygge og innsjøene sank dypere i mørket. Han var redd for å ta noen skritt bakover, redd for at alle ville forsvinne igjen, og kanskje han denne gangen ikke ville finne dem igjen. Perrin beveget seg forsiktig rundt ham og pustet lettet ut.

Moiraine la merke til at de tre sto der og måpte. Perrin så flau ut. Han stakk øksa ned i den kraftige løkken i beltet som om han trodde ingen ville merke det. Et smil rørte leppene hennes. «Det er enkelt,» sa hun, «en dreining, slik at et øye som er rettet mot oss, ser rundt oss i stedet. Vi kan ikke la øynene der ute se lysene våre i natt, og Pestlandet er ikke et sted å være i mørke.»

«Moiraine Sedai sier at jeg kan lære meg det.» Egwenes øyne strålte. «Hun sier at jeg allerede nå kan håndtere nok av Den Ene Kraften.»

«Du må ha øvelse, barn,» advarte Moiraine. «Den enkleste sak som gjelder Den Ene Kraften kan være farlig for de uøvde, og for de rundt dem.» Perrin snøftet, og Egwene virket så beklemt at Rand lurte på om hun allerede hadde prøvd evnene sine.

Nynaeve satte fra seg lykten. Sammen med den lille flammen i brenneren ga de to lyktene fra seg et varmt lys. «Når du drar til Tar Valon, Egwene,» sa hun forsiktig, «kan jeg kanskje dra sammen med deg.» Blikket hun sendte Moiraine, var underlig tilbakeholdent. «Hun vil ha godt av å se et kjent ansikt blant alle de fremmede. Og hun kommer til å trenge råd fra andre enn Aes Sedaier.»

«Kanskje det er best, Kloke,» sa Moiraine enkelt.

Egwene lo og klappet i hendene. «Ja, det kommer til å bli fantastisk. Og du, Rand. Du kommer også, ikke sant?» Rand skulle til å sette seg på den andre siden av brenneren. Han stoppet midt i bevegelsen før han sakte satte seg ned. Aldri hadde øynene hennes vært større eller mer strålende, syntes han, aldri hadde de minnet mer om tjern han kunne fortape seg i. Noen røde flekker dukket opp på kinnene hennes, og hun slapp fra seg en liten latter. «Perrin, Matt, dere to blir også med, ikke sant? Alle skal være sammen.» Matt kom med et grynt som kunne bety hva som helst, og Perrin trakk på skuldrene, men hun tolket det som enighet. «Der ser du, Rand. Alle skal være sammen.»

Lys, en mann kunne gladelig drukne seg i de øynene. Forlegen rensket han strupen. «Har de sauer i Tar Valon? Det er alt jeg kan, gjete sauer og dyrke tobakk.»

«Jeg tror,» sa Moiraine, «at jeg kan finne noe du kan gjøre i Tar Valon. Noe til dere alle. Kanskje ikke gjete sauer, men noe dere vil finne interessant.»

«Der ser du,» sa Egwene, som om den saken var avgjort. «Jeg vet det. Du skal bli min Vokter når jeg blir en Aes Sedai. Du ville like å være Vokter, ikke sant? Min Vokter?» Hun virket sikker, men han så spørsmålet i øynene hennes. Hun ville ha et svar, og trengte det.

«Jeg ville like å være din Vokter,» sa han. Hun blir aldri din, og du aldri hennes. Hvorfor måtte Min fortelle meg det?

Mørket falt tungt over dem, og alle var slitne. Loial var den første som rullet seg rundt og gjorde seg klar til å sove, men andre fulgte snart etter. Teppene ble bare brukt til hodeputer. Noe Moiraine hadde hatt i lampeoljen, fordrev Pestlandets stank fra toppen av åsen, men ingenting kunne fordrive heten. Månen ga fra seg et vassent, flakkende lys, men solen kunne ha stått høyt på himmelen etter nattetemperaturen å dømme.

Rand greide ikke å sove, selv med Aes Sedaien like i nærheten til å verne drømmene hans. Det var den tunge luften som holdt ham våken. Loials svake snorking var en rumling som overdøvet Perrins, men hindret ikke at trettheten grep de andre. Vokteren var ennå våken. Han satt like i nærheten med sverdet over knærne og stirret ut i natten. Til Rands overraskelse var Nynaeve også våken.

Den Kloke så lenge på Lan uten å si noe. Så skjenket hun en kopp te og gikk bort til ham med den. Da han rakte frem hånden og mumlet takk, ventet hun litt med å slippe fra seg koppen. «Jeg burde visst at du var konge,» sa hun stille. Blikket hennes hvilte støtt på Vokterens ansikt, men stemmen skalv svakt.

Lan så like oppmerksomt på henne. For Rand virket det som Vokterens ansikt ble mildere. «Jeg er ikke konge, Nynaeve. Bare en mann. En mann som ikke eier mer enn en leilending.»

Nynaeves stemme ble støere. «Noen kvinner ber ikke om land eller gull. Bare mannen.»