Verdens Øye

«Jeg sa du ikke skulle røre noe.» Vokterens stemme var uttrykksløs. Han hadde fremdeles på seg kappen som gikk i ett med omgivelsene, som om heten ikke gjorde mer inntrykk på ham enn kulden. Det fikk nesten det kantete ansiktet hans til å se ut som det fløt i luften over ryggen på Mandarb. «Blomster kan drepe i Pestlandet, og blader kan lemleste. Det finnes en liten ting som kalles Kvist, og ser ut som navnet tilsier. Den liker å skjule seg der det er mest blader, hvor den venter på at noe skal røre ved den. Når noe gjør det, biter den til. Ikke gift. Saften begynner å fordøye Kvistens bytte. Det eneste som kan redde deg, er å hogge av armen eller foten som ble bitt. Men en Kvist biter ikke med mindre du rører ved den. Andre ting i Pestlandet gjør det.»

Rand rykket hånden til seg uten å røre løvet og tørket seg på buksebeinet.

«Så vi er i Pestlandet?» sa Perrin. Underlig nok virket han ikke redd.

«Bare i utkanten,» sa Lan hardt. Hingsten hans fortsatte fremover, og han snakket over skulderen. «Det egentlige Pestlandet ligger fortsatt foran oss. Der finnes det ting som jager ved hjelp av lyd, og noen av dem kan ha kommet seg så langt mot sør. Noen ganger krysser de Dhoomfjellene. De er mye verre enn Kvister. Vær stille og hold følge hvis dere vil overleve.» Han holdt fremdeles det harde tempoet og ventet ikke på svar.

For hver fjerding ble Pestlandets forråtnelse tydeligere. En overdådighet av løv dekket trærne, men det var flekket av gult og svart, med hissige røde striper som av blodforgiftning. Det virket som bladene og slyngplantene var oppsvulmet og ferdig til å sprekke ved berøring. Blomster hang på trær og ugress som en parodi på vår, vasne og bleke som voksblomster, og så ut som de råtnet mens Rand så på dem. Når han pustet gjennom nesen, ble han kvalm av den søte, tunge stanken av forråtnelse, og når han prøvde å puste gjennom munnen, kastet han nesten opp. Luften smakte som en munnfull bedervet kjøtt. Det hørtes bløte, skvalpende lyder når råttenmodne ting sprakk under hestehovene.

Matt lente seg ut av salen og spydde til magen var tom. Rand søkte det store intet, men ro var til liten hjelp mot den brennende gallen som krøp opp gjennom halsen. Selv om magen var tom, brakk Matt seg igjen en halvfjerding senere uten at det kom noe opp, og deretter enda en gang. Egwene svelget uavlatelig, og Nynaeves ansikt var en hvit maske av vilje; hun bet tennene sammen og hadde blikket festet på Moiraines rygg. Den Kloke ville ikke innrømme at hun var kvalm hvis ikke Aes Sedaien gjorde det først. Rand trodde ikke hun behøvde vente lenge. Moiraine knep øynene sammen, og leppene var bleke.

Tross varmen og fuktigheten viklet Loial et skjerf rundt nesen og munnen. Da han møtte Rands blikk, var det tydelig å se at Oguren var opprørt og full av avsky. «Jeg har hørt –» begynte han. Stemmen lød dempet bak ullskjerfet, og han stanset og klaret halsen med en grimase. «Føy! Det smaker som… Føy! Jeg har hørt og lest om Pestlandet, men det finnes ikke ord for…» Gesten omfattet på en måte både luktene og vekstene med det syke utseendet. «At Den Mørkeste kunne gjøre noe slikt mot trær! Føy!»

Vokteren var som ventet ikke påvirket, ikke det Rand kunne se, men til hans overraskelse var heller ikke Perrin det. I hvert fall ikke på samme måte som resten av dem. Den storvokste unge gutten skulte på den avskyelige skogen som han ville skult på en fiende eller banneret til en fiende. Han kjærtegnet fraværende øksa i beltet og mumlet for seg selv, halvveis knurrende på en måte som fikk Rands nakkehår til å reise seg. Selv i det sterke sollyset glødet øynene vilt og gyllent.

Heten avtok ikke da den blodrøde solen sank mot horisonten. Langt mot nord reiste fjellene seg svarte mot himmelen, og de var høyere enn Tåkefjellene. Av og til gufset en iskald vind helt fra de høye toppene mot dem. Den glovarme fuktigheten oppløste mesteparten av kjøligheten i fjelluften, men det som ble igjen var vinterkulde i forhold til heten den avløste, om så bare for et øyeblikk. Svetten i ansiktet til Rand syntes plutselig å fryse til isperler; da vinden døde hen, smeltet perlene igjen og dannet hissige striper nedover kinnene, og den tunge heten vendte tilbake verre enn før. I de øyeblikkene vinden hyllet dem inn, feide den bort stanken, men han skulle gjerne ha unnvært det også om han hadde kunnet. Vinden var kald som graven, og bar med seg den støvete mugglukten fra en nyåpnet gammel grav.

«Vi når ikke fjellene før det blir mørkt,» sa Lan, «og det er farlig å ferdes her i mørket, selv for en Vokter som er alene.»

«Det finnes et sted ikke langt unna,» sa Moiraine. «Det er et godt tegn hvis vi kan slå leir der.»

Vokteren så uttrykksløst på henne. Han nikket motstrebende. «Ja. Vi må slå leir et sted. Det kan like gjerne bli der.»

«Verdensøyet var på den andre siden av de høye passene da jeg fant det,» sa Moiraine. «Det er bedre å krysse Dhoomfjellene i fullt dagslys når Den Mørkestes makt over denne verden er svakest.»