Verdens Øye

Da Rand fulgte etter Vokteren forbi grensesteinen, snudde han seg i salen for å se seg tilbake. Han så Ingtar og lanserytterne forsvinne bak nakne trær, og grensesteinen bli borte, og til slutt de høye tårnene på toppen av åsene, med utsyn over trærne. Altfor snart ble de alene og red nordover under et tak av nakne greiner. Rand sank inn i en årvåken taushet, og for én gangs skyld hadde ikke engang Matt noe å si.

Den morgenen var Fal Daras porter blitt åpnet ved soloppgang. Fyrst Agelmar, kledd i hjelm og rustning som soldatene, red ut fra østporten mot den røde solstripen over trærne. Han bar Den Svarte Haukens banner og skjoldet med De Tre Revene. Som en slange av stål buktet den fire mann brede kolonnen seg ut av byen mens ridende paukeslagere slo takten, og hodet med Agelmar i spissen ble borte i skogen før halen forlot Fal Dara. Det var ingen oppmuntrende rop i gatene for å sette fart i dem; bare deres egne paukeslag og vimplene som smalt i vinden, men øynene så målbevisst mot den oppgående solen. I øst kom de til å slutte seg sammen med andre stålslanger, fra Fal Moran, bak kong Easar selv og sønnene hans, fra Ankor Dail som holdt myrlandet i øst og voktet Verdensryggen, fra Mos Shirare og Fal Sion og Camrod Caan og alle de andre festningene i Shienar, store som små. Når de hadde sluttet seg sammen til en større slange, kom de til å dreie nordover, mot Tarwins Kløft.

Et annet oppbrudd hadde begynt samtidig, og foregikk gjennom Kongeporten som førte ut på veien til Fal Moran. Kjerrer og vogner, folk til hest og folk til fots drev sine husdyr foran seg og bar barn på sine rygger, og ansiktene deres var lange som morgenskyggene. Motvillig forlot de hjemmene sine, kanskje for alltid, og de slepte føttene etter seg, men så satte frykten fart i dem. Slik gikk det i rykk og napp, med føtter som slepte seg av sted; så løp de noen skritt før de igjen sakket farten og subbet gjennom støvet. Noen få stanset utenfor byen for å se på mens kolonnen med panserkledde soldater snodde seg inn i skogen. Håpet blomstret i noen øyne, og bønner ble mumlet, bønner for soldatene og for dem selv, før de trasket videre mot sør.

Det minste følget forsvant ut av Malkierporten. Det var bare noen få som ble igjen bak murene, noen soldater og eldre enkemenn som hadde sett sine voksne barn vandre langsomt mot sør. En siste håndfull som skulle sikre at Fal Dara ikke falt uten motstand, hva som enn skjedde i Tarwins Kløft. Ingtars Grå Ugle ledet an, men det var Moiraine som førte dem nordover. Det viktigste følget av alle, og det mest desperate.

I minst en time etter at de hadde passert grensesteinen, var det ingen forandringer i terrenget eller skogen. Vokteren holdt hardt tempo, en så rask gange som hestene kunne makte, men Rand lurte stadig på når de ville nå Pestlandet. Åsene ble litt høyere, men trærne, slyngplantene og underskogen var grå og livløs som i Shienar. Han begynte å føle seg varmere, varm nok til å slenge kappen over salknappen.

«Dette er det beste været vi har hatt i hele år,» sa Egwene og vred kappen av skuldrene.

Nynaeve ristet på hodet og rynket pannen som om hun lyttet til vinden. «Det føles galt.»

Rand nikket. Han kunne også føle det, selv om han ikke kunne sette ord på det han følte. Det gale var ikke at dette var den første varmen han kunne huske utendørs i år, og det var mer enn det enkle faktum at det ikke skulle ha vært så varmt så langt nord. Det måtte være Pestlandet, men landskapet var det samme.

Solen hadde steget høyt, men selv om himmelen var skyfri, kunne den ikke gi fra seg mye varme. Litt senere kneppet han opp jakken. Svetten piplet nedover ansiktet.

Han var ikke den eneste. Matt tok av seg jakken uten å bry seg om at den gylne rubindolken var synlig og tørket ansiktet med enden av skjerfet. Han blunket og viklet skjerfet sammen til et smalt bånd like over øynene. Nynaeve og Egwene viftet seg og red sammensunket som om de holdt på å visne hen. Loial knappet opp kappen fra den høye kragen og helt ned, og skjorten også; oppover brystet hadde Oguren en smal, pelslignende stripe hår. Han mumlet unnskyldningen til alle kanter.

«Dere må unnskylde meg. Shangtais lønnhage ligger i fjellene hvor det er kjølig.» De brede, utspilte neseborene trakk inn luft som ble stadig varmere. «Jeg liker ikke denne varmen og fuktigheten.»

Det var fuktig, kjente Rand. Det var som Myra hjemme ved Tvillingelvene midt på sommeren. I den sumpen kom hvert åndedrag som om man pustet gjennom et ullteppe dyppet i varmt vann. Bakken var ikke oppbløtt her – de få tjernene og bekkene var bare en sildring for en som var vant til Vannskog – men luften var som i Myra. Bare Perrin, som ennå hadde jakken på seg, pustet lett. Perrin og Vokteren.

Her og der så de blader på trær som ikke hørte til de eviggrønne. Rand strakte ut en hånd for å røre ved en grein, men bråstoppet før den rørte ved bladene. Det var sykdomsflekker av gult og svart på de nye røde bladene.