Verdens Øye

Han slo knyttnevene i bakken, og jorden klang som en gongong. Han skrapte hendene opp på steiner, og jorden bevet. Bakken kruste seg foran ham i stadig større bølger, bølger av jord og stein som raget over Trolloker og Skyggere, og brøt over dem idet fjellene revnet under hovene deres. En kokende masse av kropper og stein rullet over Trollokhæren. De som ble tilbake og kunne stå på beina, utgjorde fremdeles en stor styrke, men nå var de ikke mer enn dobbelt så mange som menneskehæren, og stampet rundt i frykt og forvirring.

Vinden døde hen. Skrikene døde hen. Jorden var stille. Støv og røyk hvirvlet tilbake gjennom passet og omsluttet ham.

«Må Lyset blinde deg, Ba’alzamon! Dette må ta slutt!»

DET ER IKKE HER.

Det var ikke Rands tanke, men den fikk skallen hans til å dirre.

JEG VIL IKKE VÆRE MED PÅ DETTE. BARE DEN UTVALGTE KAN GJØRE DET SOM MÅ GJØRES. HVIS HAN VIL.

«Hvor?» Han ville ikke si det, men ordet tvang seg frem. «Hvor?»

Tåken rundt ham delte seg, og etterlot en kuppel av klar, ren luft. Den var ti favner høy, med vegger av bølgende røyk og støv. En trapp reiste seg foran ham, der hvert trinn hang for seg selv i løse luften, og trappen strakte seg oppover og inn i mørket som skygget for solen. IKKE HER.

Gjennom tåken, som fra den andre siden av verden, kom et rop. «Lyset vil det!» Bakken dundret under tordenen av hover da menneskenes hær satte inn det siste angrepet.

I det store intet ble tankene et øyeblikk grepet av panikk. Rytterne kunne ikke se ham i støvet, og angrepsstyrken ville ri rett over ham. Stort sett ignorerte han den dirrende jorden og anså det som noe ubetydelig og ikke verd å bekymre seg over. Men dystert sinne tvang føttene av sted, og han steg opp de første trinnene. Dette må ta slutt!

Mørket omsluttet ham, det ytterste mørke av fullstendig intethet. Trinnene var der ennå, og hang i det svarte under føttene og foran ham. Da han så seg tilbake, var trinnene bak ham blitt borte, de hadde løst seg til intet i intetheten rundt ham. Men tauet var likevel der; den glødende snoren strakte seg bakover, ble mindre og forsvant i det fjerne. Den var ikke så tykk som før, men pulserte fremdeles og pumpet styrke inn i ham, pumpet liv, fylte ham med Lyset. Han klatret videre.

En evighet klatret han. En evighet, eller minutter. Tiden sto stille i intetheten. Tiden fløy. Han klatret helt til en dør plutselig sto foran ham, med grov og sprukken og gammel overflate, en dør han husket godt. Han rørte ved den, og den sprakk i små biter. Mens de fremdeles fortsatte å falle, gikk han inn gjennom åpningen, og biter av det ødelagte treverket gled ned fra skuldrene.

Rommet var også som han husket det. Den sinnssykt stripete himmelen utenfor balkongen, de smeltede veggene, det polerte bordet, det fryktelige ildstedet med de kalde, brølende flammene. Ansiktene i ildstedet vred seg i pine og skrek i taushet, og noen av dem rev og slet i minnet som om han kjente dem, men han holdt seg i det store intet, svevde i det store intet inni seg selv. Han var alene. Da han så på speilet på veggen, var ansiktet hans like tydelig som om det var ham. Det er ro i det store intet.

«Ja,» sa Ba’alzamon foran ildstedet. «Jeg trodde at Aginors grådighet kanskje ville overmanne ham. Men det gjør ikke noe når alt kommer til alt. En lang jakt, men den er over nå. Du er her, og jeg kjenner deg.»

Midt i Lyset fløt det store intet, og i det store intet fløt Rand. Han strakte seg etter hjemtraktenes jord og kjente hard stein, umedgjørlig og tørr, steiner uten nåde, et land hvor bare de sterke kunne overleve, bare de som var like harde som fjellene. «Jeg er lei av å flykte.» Han kunne ikke tro at stemmen var så rolig. «Lei av at du truer mine venner. Jeg flykter ikke mer.» Han så at Ba’alzamon også hadde et tau. Et svart tau, mye tykkere enn hans, så tykt at det burde fått menneskekroppen til å virke liten og smal, men i stedet fikk Ba’alzamon tauet til å virke lite.

«Tror du det har noe å si om du flykter eller blir?» Flammene i Ba’alzamons munn lo. Ansiktene i peisen gråt over gleden til deres herre. «Mange ganger har du flyktet fra meg, og hver gang jaget og innhentet jeg deg og fikk deg til å ete din egen stolthet med jammer og tårer som krydder. Mange ganger har du stått opp og kjempet, og deretter ligget i støvet og tigget om nåde. Du har dette valget, orm, dette valget og intet annet: Knel ved mine føtter og bli min trofaste tjener, og jeg skal gi deg makt hinsides noen jordisk trone. Eller du kan bli Tar Valons nikkedukke og skrike mens du blir most til støv av tiden.»