Døden på Oslo S

Egentlig var alt sammen bare en utsettelse. Jeg visste hvor jeg burde gå, hvor jeg måtte gå — men jeg fikk meg ikke til det. Bare tanken på å gå ned på Sentralbanen og kanskje finne Lena svaiende der nede, gjorde meg kvalm. Det kunne da for faen ikke være sånn fatt med henne? Jeg ønska plutselig at jeg hadde hatt Proffen ved sida av meg, en å diskutere dette med — men det var jo jeg som hadde holdt ham utafor hele greia. Jeg fikk prøve å legge problemet fram for ham i kveld, og høre hva han mente om saken. Den pæra som befinner seg bak i skallen til Proffen, lyser sterkere enn mi.

Jeg gikk ned til S-stasjonen likevel. Måtte jo det, når det kom til stykket.

Det første jeg fikk øye på da jeg kom inn i den store hallen, var den jenta med bæreposene som vi hadde sett her nede sist. Hunsatt på golvet og lente hue inn mot en type, hun sov. På den andre sida av henne sto bæreposene, det kunne være alt hun eide — eller kanskje at hun hadde klart å raååe i det sist. Rundt omkring hang noen andre folk som tydeligvis hørte til den gjengen som vanka her nede, men ingen Lena. Jeg pustra letta ut, men tok meg god tid med å undersøke resten av Oslo S før jeg gikk ut igjen. Jag sa hele tida til meg sjøl at fantasien måtte ha spilt meg et pluss natta i forveien. Ganske bra utvikla den fantasien min, ingen tvil om noe annet!

Jeg gikk rundt i nesten en time til, da jeg plutselig fikk øye på henne. Jeg hadde kommet langt bortover i Skippergata, og hun sto utafor en bil sammen med to andre jenter. De preika og lo og drakk cola, og av og til stakk ei av venninnene hennes hue sitt inn i bilen. Det virka som om hun dreiv og kyssa en skygge bak frontglasset.

Jeg visste ikke helt åssen jeg skulle gripe dette an. Skulle jeg gå rett bort og si at: Jøss for en tilfeldighet, eller noe i den stilen? Eller skulle jeg rett og slett si at jeg leita etter henne i timesvis fordi jeg var innihelvete bekymra for henne? Jeg visste ikke. Det eneste jeg visste helt sikkert, var at jeg hadde mest lyst til å liste meg stille vekk. Følte meg så jævlig usikker. Ville jo ikke at hun skulle tru jeg dreiv og spionerte på henne heller!

Men beina mine var mer fornuftige enn resten av meg akkurat da. De gikk liksom av seg sjøl. Skritt for skritt kom jeg nærmere henne, og for hvert skritt jeg tok, så jeg sityasjonen mer tydelig. Selve holdninga hennes røpa at hun ikke kunne være helt klar i toppen. Hun bevega seg med tunge skritt rundt i snøen, og det var noe ved måten hun bevega hue sitt på som fikk meg til å tenke på jenta nede på Oslo S. Så utpå var Lena ikke, men likevel.

Jeg slapp å bestemme meg for hvordan jeg skulle gripe situasjonen an. For på tjue, tredve meters hold fikk hun øye på meg, og jeg så at hun stivna til. Det var som om verden sto stille et øyeblikk, som om alt annet enn vi to forsvant. Vi to i ei sørpefylt gate i Oslo sentrum.

Noe jeg ikke hadde lagt merke til måtte ha skjedd der nede. Noen måtte ha skjønt et eller annet. For da jeg ble klart i hue igjen, så jeg at bilen, en hvit nissan, hadde satt seg i langsom bevegelse. Den kom kjørende nedover mot meg. Nå kunne jeg selvfølgelig ha tatt beina på nakken, men jeg ble stående helt stille. Redd var jeg, det skal jeg ikke nekte for, men jeg sto. Kunne ikke se hvem som satt der inne i den kjerra, om det var flere enn bare e’n, men det kunne i grunnen bli det samme. For selv om det var e’n, var han over atten, og jeg ville ikke ha en sjanse. Hvis ikke bilen var rappa, da. Av en på min egen alder. Det kunne bli tøft nok det også, for jeg har aldri vært noen slåsskjempe.

Bilen svingte inn til fortauskanten, fortsatte videre til forhjulet nesten berørte støvelsnuten min.

— Hei, kjekken! Ute og tar en titt på skiføret?

Det kan godt hende at typen bak rattet hadde rappa denne bilen, men han var iallfall gammal nok til å kjøre den. Nitten, tenker jeg. Eller tjue. Huden hans var full av kviser og annet grums, håret var kortklipt foran og samla i ei tynn flette bak. Ved sida av ham satt en annen kis, men jeg kunne ikke se ansiktet hans fra der jeg sto.

Jeg svarte ikke. Det er ikke alltid det lønner seg å svare. Begynte isteden å gå nedover mot jentene.

Det ble ikke likt noe særlig. Bilen ble satt lynraskt i revers, den kom ryggende i ei dritfart, mens dekka spant og bakparten vrei seg fra side til side. Og da den hadde passert meg, var sjøferen ute i sprang.

Han hadde et jævlig stygt smil. Sto der og sperra veien for meg. Gliste som en ulv som nettopp har bedt med seg et lam på middag og fått ja.

— Har vi det så travelt i dag, da?

— Jævlig travelt, sa jeg. — Hva faen er det du vil? Jeg prøvde å trenge meg forbi ham, men han var raskt ute med armen og fanga meg opp. Jeg prøvde å komme meg forbi på den andre sida. Men nå hadde den andre typen også kommet ut av kjerra, og han tok tak i skuldra mi og dreide meg rundt.

— Oppsann! Se deg litt for da, kompis!

Han var en kraftig kar, og akkurat som kameraten sin hadde han også gjort seg ferdig med ungdomsskolen for noen år siden.