Døden på Oslo S

— Lena, sa jeg. — Hun heter Lena. Og hun er dessverre ikke dama mi!

— Virka ikke helt uinteressert ihverfall, sa fatter. — Jævlige greier med Filla, forresten. Går ut fra at det ikke er nytt for deg? Han kasta på hue for at ikke håret skulle dette oppi i smøret.

— Nei, jeg har hørt om det.

Han så direkte på meg. — Hva skal vi gjøre med ham da, Pelle? Hadde han bare vært myndig, kunne jeg kanskje ha fiksa en plass til ham på gården til Johan, eller noe i den stilen. Men nå, når barnevern og purk og dritt og møkk er inne i bildet…

— Jeg skal finne ham, sa jeg. — Proffen og jeg skal finne ham. Før han drukner i myra.

— Myr? Hvilken myr?

Jeg pekte mot vinduet. — Den der ute!

SKJULT SKRIFT

Det virka som om drittværet hadde festa seg for godt. Bare lyden av det var nok til at jeg holdt senga utover dagen. Lille My kom inn med en stabel billedbøker og jumpa opp i senga mi uten et ord. — Les! De blå øynene hennes så strengt og bedende på meg på samme tid.

Men etter en times tid med bamser og giraffer, troll og kjekke typer på trehjulssykkel, orka jeg ikke mer. My satte i med et ramaskrik da jeg sto opp, men jeg bestakk henne med et halvt marsipanbrød jeg hadde liggende. Jeg kledde på meg, fikk meg noe mat, og stakk ned trappa til Proffen.

Han hadde såvidt stått opp han også. Satt på rommet sitt og leste Sherlock Holmes.

— Jaså, sa jeg. — Åssen går det med Holmes i dag? Er det noe å lære, eller? Jeg måtte bestandig fleipe litt med den krimdilla hans.

Han la inn et bokmerke, klappa sammen boka og slengte den fra seg på senga. — Der er alltid noe å lære av gamle Holmes, sa han alvorlig.

— Som hva da? Noe som kan sette oss på sporet av Filla?

Proffen gikk til vinduet og bora begge henda dypt ned i bukselommene. Ble stående og se ned i gata.

Etter en stund sa han: — Det er mye vi kan lære av Holmes, skjønner du.

— Hva da? maste jeg. Jeg hadde lest et par Sherlok Holmes-bøker, de hadde vært spennende og helt ok. Men lære?

— Detaljer. Sansen for detaljer. Det kan man lære av Holmes.

Det hadde han selvsagt rett i. I Holmes-bøkene vrimla det bestandig av detaljer som til slutt felte morderen. En spesiell type søle på en støvel, denslags bagateller som alle andre enn Holmes overså.

— Spytt ut! sa jeg. — Du står og grubler på noe nå, bare innrøm det!

Proffen satte seg igjen. — Det der med Gokken får jeg ikke noe tak på. Skjønner rett og slett ikke hvem det kan være. Vi kan selvfølgelig ta en tur ned i det huset og se om vi kan finne denne jenta i litt bedre form, men…

— Men det har vi ikke noe lyst ril, fullførte jeg.

— Nei, nettopp. Dessuten var det en temmelig dopa antakelse. Men det er noe annet… Noe som kanskje ikke betyr noe som helst. Noe som sannsynligvis ikke betyr noe som helst, men som kan gi oss en slags ledetråd til hva alt dette tullet med Filla betyr. Yfn smilte bredt: — Det var deg som la merke til det!

— Det er for tidlig på dagen, Proffen! Det står dønn stille i hue mitt akkurat nå!

— De to malte bakskjemene! Jeg veit, det høres sprøtt ut, men…

Jeg nikka. — Ja, det høres passe sprøtt ut. Men på en annen side så er det jo litt merkelig. Kanskje det er Filla og kompisen hans som har herpa dem også? Bare på faen?

— Nei, det trur jeg faktisk ikke. — De var skikkelig malt. Ikke hærverk.

— Tja, sa jeg. — Nva mener du vi kan gjøre?

— Etter at jeg fikk den ideen i natt, har jeg tenkt en god del på de skjermene. Trur ikke jeg far fred før vi har tatt en nærmere titt på dem.

— Han ene typen veit vi jo ikke engang hva heter, sa jeg.

— Nei. Men jeg har en mistanke om at vi klarer oss med å skjekke kjerra til Skånseth.

— Telefonkatalogen…, begynte jeg.

Men Proffen var alt på vei.

Det var åtte Skånseth-er i telefonkatalogen for Oslo og omegn. Bare en av dem her Terje til fornavn og han sto oppført som bestyrer. Bestyrer Terje Skånseth bodde på Grefsen.

— Vi blir nødt til å vente til det blir mørkt, sa Proffen.

Da behøver vi ikke vente lenge. Det er jo faenmeg natt hele døgnet for tida!

Terje Skånseth bodde i en stille vei på Grefsen, i en villa som verken var ny eller gammal. Huset lå inne mellom grantrær og noen storvokse bjerker. Dessverre for Proffen og meg virka det ikke som om fyrem var hjemme. På en nybrøyta plass ved huset sto bare ei enslig søppelkasse, ingen bil. Og bortsett fra ei lampe over døre, var det ikke lys å se noe sted. Så vi rusla bare forbi og oppover, mens vi diskuterte om det kanskje ville være bedre å ta bussen bort til Ekebergåsen og guttehjemmet isteden. Bestyrere kunne sikkert ikke ta seg fri hver søndag — det var en mulighet for at han og bilen befant seg der ute.

Men vi ble enig om å vente. Selvsagt var det både kaldt og ikke så reint lite kjedelig å gå her oppe og slenge, men der frista oss ikke å ta den lange turen ut til Ekeberg heller.

— For noen idioter vi er! — sa Proffen. — Vi kunne jo bare ha ringt ham! Og så slengt på røret idet vi hørte stemmen hans. Vi kunne ha sitti på hjemme og venta på ham, ikke sant?

— For seint, sa jeg. — Vi har driti oss ut, og nå er det for seint!