Døden på Oslo S

— Finner vi en telefonkiosk, kan vi ihverfall ringe ut på hjemmet og høre om han er der!

Vi fant ikke noen telefonkiosk. Det er dårlig med røde kiosker på Grefsen. Det eneste vi fant var stille gater og veier, og store mengder våt snø som hele tida ramla ned fra himmelen.

Vi tok en stor runde før vi vendte tilbake. Da jeg så på klokka, viste det seg at vi hadde trala rundt i nesten en time.

Men vi fikk lønn for strevet. På parkeringsplassen på vestsida av huset sto nå den svarte mersa, og der var lys i alle vinduene i første etasje.

— Noen lyse ideer? sa jeg. — Om åssen vi skal få kikka på bilen uten at typen der inne oppdager oss?

Jeg hadde ikke lyst til å bli tatt på fersken, verken av Skånseth eller noen i familien hans, hvis han hadde noen. Vi hadde ingen grunn til å mistenke ham for noen som helst, og han hadde jo faktisk oppført seg helt ok mot oss da vi traff ham på guttehjemmet. At den typen vi hadde møtt i alleen hadde kalt ham et drittsekk, betydde ikke så mye. Jeg tippa på at en bestyrer på et guttehjem sjelden er særlig populær.

Vi gikk unna synsfeltet fra vinduene, og jeg kunne se at Proffen tenkte så det knaka. — Jeg trur jeg har det, sa han til slutt. — Du går og ringer på, og dikter opp ei histirie om du har sett Filla, eller noe i den stilen. Du blir naturligvis bedt inn, og da er det ikke så vrient å holde ham opptatt i et kvarter eller så. i mellomtida undersøker keg bilen.

— Fint! sa jeg. — Men vi gjør det akkurat omvendt!

— Hva mener du?

— At det blir deg som bløffer Skånseth!

Han likte ikke det.

— Vær litt fornuftig da, sa jeg. — Det er deg som er flinkest til å ljuge av oss, det kan det ikke være noen tvil om.

— Ålreit. La gå. Men hvis det er flere i huset?

— Den sjansen får vi ta. Men vi må tenke ut en forklaring på hvor du bare tropper opp her midt på søndagskvelen. Det ville jo vært mest naturlig å ringe, ikke sant?

— Det er ikke noen problem. Jeg sier at leg slo opp i telefonkatalogen for å ringe ham privat, men at jeg fant ut at adressa hans er rett i nærheten av huset til tanta og onkelen min, for eksempel. Sier at jeg og folka mine var bedt dit i kveld, og at jeg syntes det var like greit å stikke innom.

— Høres ålreit ut. Har du lommekniven på deg?

Dumt spørsmål. Proffen har alltid lommekniven på seg. Jeg fikk den.

— Bare en ting, sa jeg. — Ikke si at du har møtt Filla, da er det lett å rote seg bort. Si at du har sett ham, at hen virka dopa for eksempel. Noe sånt. At du trur han holder til i sniffe-kåken på Løkka. For det føler jeg meg etterhvert helt overbevist om at han ikke gjør!

— Greit. Jeg stikker. Vi treffes om et kvarter fra nå av!

Vi kontrollerte at klokene våre var enig om tida, og Proffen luska inn på gårdsplassen. Fra det jeg sto kunne jeg mellom noen trestammer se at han ringte på, at døra kom på gløtt, og at han ble sluppet inn. Det var ikke tegn til aktivitet i noen av vinduene, så jeg svelga dypt et par ganger og styrta etter.

På vestsida av huset det bilen sto, var det ett vindu som jeg kunne bli sett igjennom. Men den overmalte bakskjermen befant seg på den sida av bilen som vende vekk fra husveggen, og når jeg huka ned, skulle det mye til for at noen fikk øye på meg.

Hva skulle jeg se etter? Jeg visste ikke. Hadde rett og slett ikke peiling. Foran meg hadde jeg en hvitmalt bakskjerm, den var malt med matt lakk eller maling — kanskje noe spesialgreier. Og det var i grunnen alt. Det var ingenting, absolutt ingenting mystisk å se. Så jeg tok fingra til hjelp. Følte på innsida på skjermen. Ingenting. Bare hardpakka, møkkete skorper med is og snø. Jeg lot handa gli flatt over skjermenen. Forsiktig fra side til side. Jeg holdt på å gli opp da jeg helt øverst på skjermen kom over noe som jeg mente var en svakt forhøyning. Det kinne være et dobbelt lag maling eller lakk. Altså ikke stort å hisse seg opp over. Men i og med at dette var det eneste som på noen måte kunne kalles mistenkelig med denne fordømte bakskjermen, begynte jeg å pirke forsiktig i malinga med knivspissen.

Rødt. Under det hvite laget var det rødt. Hadde han først smørt på et lag med rødt før han tok fatt på hvitmalinga? Jeg forsøkte lenger nede. Svart lakk. Bilens originallakk.

Jeg studerte forhøyninga nærmere, og mente faktisk at jeg kunne se et vagt omriss av et mønster, kanskje bokstaver, under det hvite malinglaget.

Og med det samme slo det meg! Jeg visste hva som var skrevet på den bakskjermen, og jeg visste hvem som hadde gjort det. At verken Proffen eller jeg hadde tenkt på det før! Vi leste da aviser for pokker, særlig Proffen! Forsiktig trakk jeg opp risset av de fire første bokstavene, og da var jeg sikker. Jeg klappa sammen kniven og sneik meg ut av gården og nedover veien. Ifølge klokka hadde jeg fem minutter å vente før Proffen kom. Minst. Han kunne jo ikke sitte med klokka i handa der inne heller.