Døden på Oslo S

— Stemmer. Men nettopp fordi det kosta henne en god del å snakke med oss, antakelig ganske mye, trur jeg vi bør ha dette navnet i bakhue til vi får sjekka det.

— Du har nok rett i det. Men hvordan?

— De folka som bor nede i den rønna holder seg for det meste i ro, sa jeg. — De er stort sett å se på Løkka og nede i sentrum. De gangene de drar andre steder, er når de har rappa en bil og tar seg en tur til ei videosjappa om natta. Derfor kan det hende at Gokken er en person som holder til her i nærheten. Om ikke akkurat på Grünerløkka eller på Torshov, så iallfall ikke så jævlig langt unna.

— Har du spurt faren din? Han er jo vokst opp på Løkka?

— Nei, sa jeg. — Det har jeg rett og skett ikke tenkt på. Dumt naturligvis. Men du veit åssen det er — jeg vil helst ikke mikse ham inn i det her.

— Mange måter å spørre på. Du får tenke over det.

Telefonen kimte ute i gangen. — Hvis det er fatter som ringer for å høre om det er krig i Oslo, så kan jeg jo spørre ham nå, sa jeg.

Men i magen min hadde jeg en underlig følelse. Ikke pokker om fatter kunne lokke fram en så sterk forutanelse!

Det dura og peip i den andre anden av røret.

— Hallo? Stemmen hennes var svak, langt borte. Men det var henne ålreit!

— Hallo! Jeg brølte tilbake. — Pelle her!

— Ikke skrik sånn da! Det er Lena!

— Sorry. Hører deg så dårlig.

— Du, jeg har ikke så veldig mange kroner… Gjør du noe i kveld, eller?

— Jeg… Jeg, nei! Så på klokka med det samme. Nesten ti. Fikk et stikk dårlig samvittighet når jeg tenkte på Proffen som satt inne i stua. — Kan du ikke stikke oppom her, da? Er aleine hjemme og greier!

Hun nølte litt. — Joa… Men bare hvis det ikke stresser opp folka dine, det fikser jeg ikke.

— Det blir ikke noe stress! Selvfølgelig blir det ikke noe stress!

Jeg forklare henne dønn nøyaktig hvor jeg bodde og åssen hun skulle komme seg oppover fra sentrum. Så nøyaktig at hun til slutt begynte å le, og sa ålreit, ålreit, jeg er ikke blind heller da veit du! Så skjedde det et eller annet med linja, og hun forsvant ut av røret. Jeg ble stående med det i handa og stirre rett fram mot ingenting i noen sekunder, så la jeg det forsiktig på plass.

Proffen hadde peiling. Han hadde skjønt oppleget. Jeg så på ham at han hadde fått med seg hvert jævla ord. Ham smilte ertende, og sa: — Ja, ja. Det er vel i grunnen på tide at gamle Proffen går til sengs med ei god bok.

— Ikke vær teit da! Ikke nødvendig å gå fordi om Lena stikker innom, vel?

”Stikker innom”, tenkte jeg i det samme jeg hadde sagt det. Hverdagslig og greit, liksom!

— Det er ikke nødvendlig å være sjukelig høflig bare fordi vi er kompiser heller, ikke sant? Trur du virkelig ikke at jeg skjønner at dette her er den bigge sjansen, eller? Det er vel for faen ikke så ofte at den dama du er forelska i kommer på besøk akkurat idet du har fått spadd ut de gamle?

Nei, jeg måtte jo innrømme det. For å være helt ærlig, så hadde det aldri skjedd meg før — og det visste selvfølgelig Proffen godt.

— Og du er ikke sur?

Proffen lo. — Ikke i det hele tatt. — Hvis jeg hadde fått damebesøk, hadde jeg pælma deg rett ut!

LENA

Etter at Proffen hadde kommet seg ned trappa, ble jeg gående rundt i leiligheten. Klarte liksom ikke helt å slappe av. Kikka på klokka i ett sett, travla fram og tilbake mellom sofen og vinduene. Ute var det mørkt som i en sekk, men jeg kunne skimte den folketomme gata gjennom det tette snødrevet. Satt Lena på en eller annen trikk og skumpa seg oppover mot Torshov nå? Jeg kunne nesten ikke tru det. Det virka rett og slett for usannsynlig. Sist jeg i det hele tatt hadde hatt med ei jente å gjøre, hadde det vært meg som hadde kjørt trikk. Fram og tilbake til Majorstua. Holdt på å bli gæern av den traffiken der, særlig fordi jenta overhodet ikke interesserte seg for hvem Pelle Petersen var. Ikke så mye som et klapp på kinnet! Til slutt hadde faren hennes blir drittlei av maset mitt og forklare meg på en kameratslig måte at det var best jeg skygga banen før han ble alvorlig forbanna. Hadde jo ikke brudd meg stort om det hvis Mette, som hun het, hadde vært litt med på gamet. Men som sagt, hun hadde andre interesser. Blant annet en skikkelig sossekødd som het Lennart og hadde egen moped. Etter det nederlaget der bestemte jeg meg for å bli eneboer og pelsjeger i Alaska, og til helvete med alt som het damer.

Og likevel hadde jakt, fiske og eneboerliv vært noe av det jeg hadde tenkt aller minst på da jeg hadde sett Lena for første gang i døra på snackbaren.

Og bare for å ha sagt det klart og tydelig: Jeg var nervøs. Jævlig nervøs var jeg. Da dørklokka omsider spjæra stillheten, trudde jeg et øyeblikk at hele huset var ved å ramle sammen. Jeg har aldri hørt den dørklokka gi en så skarp lyd fra seg, verken før eller siden!

Først trudde jeg hun var blitt mindre. At hun hadde krympa siden sist. Så skjønte jeg at det inntrykket kom av at hun var søkk våt av alt sluddet. Håret lå klistra inntil hue. Men øynene hennes, de blå kinesiske fiolene, var liksom bare blitt større og flottere av all denne vanninga.