Døden på Oslo S

Han er forresten en ganske god kokk. Det bærer han preg av, for han blir i grinnen bare tyngre og tyngre i ræva for hver dag som går. Spesialitetene hans er italienske. Når det gjelder makaroni, spaghetti, canneloni og alt mulig i den retningen, kan han slå til med de mest utrulige sakene. Det henger nok sammen med at han har vært ei uke i Roma en gang, selv om han blånekter for at det er grunnen. Han vil liksom heller ha det til at han valgte Roma som reisemål på grunn av det italienske kjøkken. I virkeligheten var han så heldig å få bli med mora si på en pakketur fordi faren ble sjuk rett før flyet skulle gå. To dagers fri fra skolen og gode greier!

Denne fredagen var det pizza som sto på menyen. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men når Proffen setter i gang for alvor, så er det ikke småtteri! Det første han gjorde var å jage meg ut av kjøkkenet så han ikke skulle bli ”distrahert av dumme innfall”. Jeg var glad til. Slengte meg i stresslessen til gamlingen og skrudde på tv. Trur ikke at jeg så så veldig nøye på det som foregikk på skjermen, jeg bare satt der og nøyt å være i fred. Sitte med fjernkontrollen i handa uten at lille My masa rundt meg, helt uten konkurranse fra fatter som ville se et eller annet kulturprogram på Sverige.

Midt i Dagsrevyen kom Proffen inn med et tilfreds uttrykk i ansiktet. Han hadde hatt en ”heldig kveld”, kunne han fortelle. Det betydde sannsynligvis at han hadde komponert noe helt crazy, med jeg bare nikka og held kjeft. Det han serverte pleide å smake bra, jeg kunne ikke si annet.

— Skjer det noe i verden, eller? Han rensa neglene sine for mel, og gløtta bort på skjermen.

— Altfor mye, sa jeg. — Et fly ramla ned i Statene et sted, og Gro Harlem Brundtland later som om hun krangler med en eller annen kis fra Høyre. Og så er det ikke blitt fred i Libanon i dag heller, selvfølgelig.

— Håper det er i orden at jeg tok for meg av det mora di hadde satt fram?

— Naturligvis. Hva er det du har smørt sammen?

— En slags kombinasjons-pizza, sa Proffen alvorlig. — Der basisen er kjøttdeig og paprika, men hvor sterke maritime elementer gjør seg gjeldende.

— Å herregud! sa jeg. — Maritime? Har du hatt fisk oppi kjøttet?

— Ikke fisk. Og ikke oppi kjøttet. Denne pizzaen er delt inn etter et spesielt geometrisk mønster, der de maritime innslaga først og fremst er å finne utafor radiusen av en opptrukken sirkel. Det vil i praksis si i hjørnene av panna, og jeg har valgt å kalle dem A, B, C og D. I hørnene A og D vil du finne en kraftig pizza der hovedinnslaget er basert på Limfjordsmuslinger og rekeost. Naturligvis under ei gratinert hinne av den utsøkte goudaen til mora di. I hjørnene B og C… Han begynte å le av ansiktsuttrykket mitt. — Blir det for mye matte for deg nå?

— For meg blir det alltid for mye matte. Bare du ikke har miksa blåskjell og kjøttdeig sammen, så er det sikkert ok, Proff!

Proffen så på klokka. — Den er ferdig til Detektimen.

Pizzaen kom på bordet bare minutter før Derrick gjorde sin entre på skjermen. Jeg liker Derrick. Og jeg likte pizzaen til Proffen. Bare jeg fikk vent meg til de sprø krydderblandingene hans, gikk den ned på høykant. Men han ble bare nødt til å gi meg et raskt grunnkurs i geometri før jeg skjønte hva som skjulte seg under den smelta osten. Og mens vi langa i oss, og svei tunga og sølte smuler og smelta ost i stolene, nøsta Derrick langsomt, men sikkert opp et heller innvikla mysterium, der en teppehandler ble funnet bakbundet og drept på kontoret. Litt av en jobb, for man kunne få inntrykk av at hver eneste borger i Vest-Tyskland hadde et personlig motiv for å ta knekken på ham. Men til slutt sto elskeren til kona hans klemt opp mot vegen med politiets lyskastererrett i trynet, akkurat som Proffen hadde språdd et kvarter tidligere.

Vi pleide alltid å konkurrere med etterforskeren når vi så krim på tv eller på kino. Og Proffen dro av med seieren i åtte av ti tilfeller. — Skjønner ikke åssen du får det til! sa jeg. — Skulle tru du hadde jobba i purken jo!

Proffen valgte seg ut en ny bit før han hadde fått svelga ned den forrige. Preika i vei med munnen full av mat, slik han hadde for vane. — Har ikke peiling på purk og etterforsking. Det er ikke det det går på. Det jeg begynner å få litt peiling på, er hvordan sån Gokkenne filmmanuser egentlig er skrivi. Åssen forfatteren tenker. Skjønner?

— Trur det. Med litt flaks kan kanskje noen sånne manusmodeller brukes i virkeligheten også, eller hva?

Proffen heiste på skuldrene. — Med litt flaks kanskje.

— Vi har med en mister X å gjøre, ikke sant? Gokken.

Proffen så forundra på meg. — Vil du ha mer matte?

— Bare hvis det er helt nødvendig.

— Problemet vår er at vi ikke veit om denne X-en har noe i likninga å gjøre!Alt vi veit er at dette klengenavnet ble gulpa opp av ei jente som var så dopa at hun ikke så veggen engang. Hun sovna før hun fikk sagt noe mer!