Verdens Øye

Matt åpnet munnen for å si noe, men lukket den igjen etter et blikk fra Rand. Jeg skulle ønske han kunne lære seg å holde den lukket.

Nynaeve hadde lyttet like storøyd som Egwene, men nå stirret hun ned i kruset igjen. Ansiktet hennes var blekt. Egwene la en hånd på armen hennes og ga henne et medfølende blikk.

Moiraine dukket opp i døren med Lan hakk i hæl. Nynaeve snudde ryggen til dem.

«Hva sa han?» spurte Rand. Matt og Perrin reiste seg.

«Bondetamp,» mumlet Agelmar, før han hevet stemmen til normalt toneleie. «Fant du ut noe, Aes Sedai, eller er han bare en galning?»

«Han er gal,» sa Moiraine, «eller så godt som, men ingenting er enkelt med Padan Fain.» En av tjenerne i svart og gyllen livré bukket seg inn i rommet mens han så nervøst på Agelmar. På et sølvfat bar han et blått vaskefat, en blå mugge, et gult såpestykke og et lite håndkle. Moiraine ba ham sette brettet på bordet. «Du må unnskylde meg for å ha kommandert dine tjenere, Fyrst Agelmar,» sa hun. «Jeg tok meg den frihet å be om dette.»

Etter et nikk fra Agelmar satte tjeneren brettet på bordet og forsvant raskt. «Mine tjenere står til din rådighet, Aes Sedai.»

Vannet Moiraine helte i vaskefatet dampet som om det kom rett fra en kokende kjele. Hun rullet opp ermene og begynte å vaske hendene uten å bry seg om varmen. «Jeg sa han var verre enn motbydelig, men jeg var ikke engang i nærheten av sannheten. Jeg tror ikke jeg noensinne har møtt en som er så ynkelig og fornedret, og samtidig så skitten. Jeg kjenner meg besudlet etter å ha rørt ved ham, og da mener jeg ikke på grunn av skitten på huden hans. Besudlet her inne.» Hun rørte ved brystet sitt. «Sjelen hans er så fornedret at jeg tviler på om han fremdeles har noen. Han er verre enn en Mørkefrende.»

«Han virket så ynkverdig,» mumlet Egwene. «Jeg husker han kom til Emondsmark hver vår, alltid full av latter og nytt utenfra. Det må da være håp for ham? ‘Ingen mann kan stå i Skyggen så lenge at han ikke kan finne Lyset igjen’,» siterte hun.

Aes Sedaien tørket hendene raskt. «Jeg har alltid trodd det,» sa hun. «Kanskje Padan Fain kan finne frelse. Men han har vært Mørkefrende i mer enn førti år, og hvis dere fikk høre alt han har gjort for Mørket, i blod og smerte og død, ville hjertene deres fryse til is. En av hans minste gjerninger – selv om den ikke er liten for dere – var å føre Trollokene til Emondsmark.»

«Ja,» sa Rand stille. Han hørte Egwene gispe. Jeg burde ha skjønt det. Brenne meg, jeg burde ha skjønt det da jeg kjente ham igjen.

«Førte han noen av dem hit?» spurte Matt. Han så på steinveggene rundt dem og skalv. Rand trodde han tenkte mer på Myrddraalen enn på Trollokene; vegger hadde ikke stoppet Skyggeren i Baerlon eller i Hvitebro.

«Hvis han gjorde det» – Agelmar lo – «skal de få knekke tennene sine på Fal Daras murer. Det har mange gjort før dem.» Han snakket til alle sammen, men blikket hans viste tydelig at ordene var rettet til Egwene og Nynaeve. «Dere trenger heller ikke å frykte Halvmenn.» Matt rødmet. «I Fal Dara er hver gate og hvert smug opplyst om natten. Og ingen mann får skjule ansiktet sitt innenfor murene.»

«Hvordan kunne mester Fain gjøre noe slikt?» spurte Egwene.

«For tre år siden …» Moiraine satte seg med et tungt sukk. Hun sank sammen som om Fain hadde trukket all kraft ut av henne. «Tre år i sommer. Så langt tilbake. Lyset passer på oss, det er sikkert, ellers ville Alle Løgners Far ha triumfert mens jeg la planer i Tar Valon. I tre år har Fain lett etter dere for Den Mørkeste.»

«Det er galskap!» sa Rand. «Hver vår har han kommet til Tvillingelvene like regelmessig som en klokke. Tre år? Vi har vært der rett foran nesen hans, og han så ikke to ganger på oss før i fjor.» Aes Sedaien rettet en finger mot ham og holdt ham fast med blikket.

«Fain fortalte meg alt, Rand. Eller nesten alt. Jeg tror han greide å holde noe tilbake, noe viktig, på tross av alt jeg kunne gjøre, men det han sa, var tilstrekkelig. For tre år siden kom en Halvmann til ham i en by i Murandy. Fain var selvfølgelig skrekkslagen, men Mørkefrender regner det som en stor ære å bli oppsøkt på den måten. Fain trodde han var valgt ut til store oppgaver, og det var han, men ikke akkurat slik han trodde. Han ble ført nordover til Pestlandet, til Askeslettene. Til Shayol Ghul. Der møtte han en mann med øyne av ild, en mann som kalte seg Ba’alzamon.»

Matt flyttet nervøst på seg, og Rand svelget tungt. Det måtte være sant, men det gjorde ikke saken bedre. Bare Perrin så på Aes Sedaien som om intet kunne overraske ham lenger.

«Må Lyset beskytte oss,» sa Agelmar med glød i stemmen.