Verdens Øye

«Fain likte ikke det som ble gjort med ham i Shayol Ghul,» fortsatte Moiraine rolig. «Mens vi snakket, skrek han ofte om ild som brant. Det drepte ham nesten å hente alt ut fra der det var gjemt. Selv med min legedom er han et totalt vrak. Det vil kreve mye å gjøre ham hel igjen. Men jeg skal gjøre et forsøk, om ikke annet så for å finne ut hva han fremdeles skjuler. Han ble valgt på grunn av de stedene hvor han drev tuskhandel. Nei,» sa hun raskt da de begynte å røre på seg, «ikke bare Tvillingelvene, ikke da. Alle Løgners Far visste omtrent hvor han kunne finne det han lette etter, men ikke bedre enn oss i Tar Valon.

Fain sa at Den Mørkeste gjorde ham til sin hund, og på et vis har han rett. Alle Løgners Far sendte Fain ut på jakt, men først ble han forandret for å kunne gjennomføre jakten. Det de gjorde for å forandre ham, er Fain redd for å huske; for dette hater han sin herre like mye som han frykter ham. Så ble Fain sendt for å snuse seg gjennom alle landsbyene rundt Baerlon, hele veien til Tåkefjellene, ned til Taren og over til Tvillingelvene.»

«For tre vårer siden?» sa Perrin sakte. «Jeg husker den våren. Fain kom senere enn vanlig, men det underlige var at han ble værende en stund. En hel uke var han der uten å gjøre noe, mens han skar tenner ved tanken på hva det kostet for et rom på Vertshuset Vinkilden. Fain er en gjerrigknark.»

«Nå husker jeg det,» sa Matt. «Alle lurte på om han var syk, eller om han hadde falt for en av kvinnene på stedet. Ikke det at noen ville giftet seg med en tuskhandler, naturligvis. De kunne like gjerne giftet seg med en fra Det Vandrende Folket.» Egwene hevet et øyebryn, og han lukket munnen.

«Etter dette ble Fain ført til Shayol Ghul igjen, og tankene hans ble – renset.» Rands mage vrengte seg da han hørte tonen i Aes Sedaiens stemme; den fortalte ham mer om hva hun mente enn grimasen som gled over ansiktet hennes. «Det han hadde … observert… ble foredlet og matet inn i ham igjen. Da han dro til Tvillingelvene igjen neste vår, var han mye bedre i stand til å utpeke sine mål. Endog tydeligere enn Den Mørkeste hadde ventet. Fain visste med sikkerhet at den han lette etter, var en av tre i Tvillingelvene.»

Perrin gryntet. Matt begynte å banne lavt og monotont og holdt ikke opp selv om Nynaeve skulte på ham. Agelmar så nysgjerrig på dem. Rand følte bare et snev av kulde og undret seg over det. I tre år hadde Den Mørkeste jaget ham … jaget dem. Han hadde trodd at noe slikt ville få ham til å hakke tenner.

Moiraine lot seg ikke avbryte av Matt. Hun hevet stemmen nok til å overdøve ham. «Da Fain vendte tilbake til Lugard, kom Ba’alzamon til ham i en drøm. Fain ydmyket seg og utførte ritualer som hadde blindet dere om dere hadde sett halvparten, og bandt seg med dette enda sterkere til Den Mørkeste. Det som blir gjort i drømmer, kan være farligere enn det som blir gjort i våken tilstand.» Rand krympet seg under det skarpe, advarende blikket, men hun fortsatte uten pause. «Han skulle bli rikt belønnet og ble lovet makt over kongeriker etter Ba’alzamons seier, og fikk ordre om å vende tilbake til Tvillingelvene og merke de tre han hadde funnet. En Halvmann skulle vente der med Trolloker. Nå vet vi hvordan Trollokene kom til Tvillingelvene. Det må ha vært en Veiport og en av Ogurenes lunder ved Manetheren.»

«Den vakreste av alle,» sa Loial, «bortsett fra den i Tar Valon.» Han hadde lyttet like oppmerksomt som alle de andre. «Ogurene minnes Manetheren med glede.» Agelmar formet navnet lydløst med leppene, og øyebrynene var hevet av undring. Manetheren.

«Fyrst Agelmar,» sa Moiraine, «jeg skal fortelle deg hvordan du finner Veiporten ved Mafal Dadaranell. Den må mures igjen og bevoktes, og ingen må få komme i nærheten av den. Halvmennene har ennå ikke lært seg alle rutene i Veiene, men den Veiporten ligger mot sør og bare timer fra Fal Dara.»

Fyrsten av Fal Dara ristet på seg, som om han nettopp hadde våknet. «Mot sør? Fred! Vi trenger ikke den. Må Lyset skinne på oss. Det skal bli gjort.»

«Fulgte Fain etter oss i Veiene?» spurte Perrin. «Det må han ha gjort.»

Moiraine nikket. «Fain ville fulgt dere tre i graven, fordi han måtte. Da Myrddraalens angrep på Emondsmark mislyktes, tok den Fain med seg under jakten på oss. Skyggeren ville ikke la Fain ri sammen med ham. Selv om Fain mente at han burde få den beste hesten i Tvillingelvene og ri foran følget, tvang Myrddraalen ham til å flykte sammen med Trollokene og Trollokene til å bære ham da beina ga etter. De snakket så han kunne forstå det, og kranglet om hvordan de skulle tilberede ham når han ikke lenger var til noen nytte. Fain påstår at han vendte seg mot Den Mørkeste før de nådde Taren, men noen ganger skinner det grådige ønsket om belønning igjennom.