Verdens Øye

Han kastet et blikk på vennene sine. Perrin hadde smuldret et stykke brød og skjøv fraværende smulene frem og tilbake på bordet med en finger. De gule øynene stirret på smulene uten å blunke, men det virket som de så noe langt borte. Matt lutet seg fremover i stolen med øynene halvt lukket og et svakt smil på leppene. Det var et nervøst smil, ikke muntert. Utenpå så han ut som den gamle Matt, men fra tid til annen rørte han fraværende ved dolken fra Shadar Logoth gjennom jakken. Hva er det Fain forteller henne? Hva vet han?

Loial virket i det minste ubekymret. Oguren studerte veggene. Først hadde han stått midt i rommet og stirret mens han sakte snudde seg rundt. Nå presset han nesten den brede nesen mot steinveggen, mens han lot en finger som var bredere enn de fleste menns tommeltotter, varsomt gli over en bestemt sammenføyning. Av og til lukket han øynene som om det var viktigere å føle enn å se. Det rykket i ørene en gang iblant, og han mumlet for seg selv på Ogurenes språk og lot til å ha glemt at det var andre i rommet sammen med ham.

Fyrst Agelmar snakket stille med Nynaeve og Egwene foran det lange ildstedet i enden av rommet. Han var en god vert, en mester til å få folk til å glemme sine problemer; flere av historiene fikk Egwene til å knise. En gang kastet til og med Nynaeve hodet tilbake og brølte av latter. Rand skvatt til av den uventede lyden, og fór sammen igjen da Matts stol smalt i gulvet.

«Blod og aske!» knurret Matt. Han brydde seg ikke om at Nynaeve ble stram i ansiktet over språket han brukte. «Hva er det hun bruker så lang tid for?» Han rettet opp stolen og satte seg igjen uten å se på noen. Hånden streifet jakken.

Fyrsten av Fal Dara så misbilligende bort på Matt – blikket omfattet Rand og Perrin også – før han vendte seg mot kvinnene igjen. Rands vandring hadde brakt ham tett borttil dem.

«Min Herre,» sa Egwene, så glatt som om hun hadde brukt titler hele livet. «Jeg trodde han var en Vokter, men du kaller ham Dai Shan og snakker om Den Gylne Tranens banner, og det samme gjorde de andre mennene. Noen ganger virker det nesten som han er konge. Jeg husker at Moiraine en gang kalte ham den siste Herre av De Syv Tårn. Hvem er han?»

Nynaeve begynte å studere kruset sitt, men det var tydelig for Rand at hun hørte enda nøyere etter enn Egwene. Han stanset og forsøkte å høre hva de sa uten å gi inntrykk av å tyvlytte.

«Herre av De Syv Tårn,» sa Agelmar med rynket panne. «En gammel tittel, gode frøken Egwene. Selv ikke Høyfyrsten av Rift har en tittel som er eldre, og bare Dronningen av Andor kommer i nærheten.» Han sukket og ristet på hodet. «Han vil ikke snakke om det, men historien er godt kjent langs grensen. Han er konge, eller skulle vært det, al’Lan Mandragoran, Herre av De Syv Tårn, Herre av Sjøene, Den Kroneløse Kongen av Malkier.» Det rakede hodet hevet seg høyt, og øynene lyste som om han kjente en fars stolthet. Stemmen, som var full av følelser, ble kraftigere. Hele rommet kunne høre ham uten anstrengelse. «I Shienar kaller vi oss grensemenn, men for mindre enn femti år siden tilhørte ikke Shienar Grenselandene. Nord for oss og Arafel lå Malkier. Shienars lanseryttere red mot nord, men det var Malkier som holdt Pestlandet stangen. Malkier, må Fred være med hennes minne, og må Lyset skinne på hennes navn.»

«Lan er fra Malkier,» sa Den Kloke stille og så opp. Hun virket bekymret.

Det var ikke noe spørsmål, men Agelmar nikket. «Ja, gode frøken Nynaeve, han er sønn av al’Akir Mandragoran, Malkiers siste Kronede Konge. Hvordan ble han som han ble? Kanskje det begynte med Lain. Etter å ha blitt utfordret ledet Lain Mandragoran, kongens bror, lanserytterne sine gjennom Pestlandet til Askeslettene. Kanskje han nådde helt frem til Shayol Ghul. Det var Lains kone, Breyan, som utfordret ham. Sjalusien brant i hjertet hennes etter at al’Akir ble satt på tronen i stedet for Lain. Kongen og Lain var så nær som brødre kunne bli, som tvillinger, selv etter at det kongelige ’al’ ble lagt til Akirs navn, men sjalusien naget i Breyan. Lain hadde godt ry for sine bedrifter, og med rette, men han skinte ikke som al’Akir. Man ser bare én slik konge, én slik mann hvert hundrede år. Fred være med ham og el’Leanna.