Verdens Øye

«Kiserai ti Wansho,» mumlet Agelmar. «Trollok-krigene etterlot seg ikke annet enn minner, Loial, sønn av Arent, minner og mennesker som bygde på dem. De kunne ikke kopiere Steinbyggernes verk, noe heller ikke jeg kan. De innfløkte kurvene og mønstrene folket ditt skapte, er mer enn menneskers øyne og hender kan lage. Kanskje vi ikke ville lage en dårlig etterligning som for alltid ville minne oss på det vi hadde mistet. Det er en annerledes skjønnhet i enkelhet, i en enslig rett linje plassert akkurat riktig, en enslig blomst blant steinene. Steinenes grovhet gjør bare blomsten enda mer dyrebar. Vi forsøker å ikke dvele for mye ved det som er forsvunnet. Selv det sterkeste hjerte vil briste under den påkjenningen.»

«Rosenblad på is,» resiterte Lan stille. «Jernfugl dykker i råken. Selv i døden, liv.»

«Ja,» sa Agelmar. «Ja. Det har alltid symbolisert helheten for meg.» De to mennene bukket til hverandre.

Poesi fra Lan? Den mannen var som en løk. Hver gang Rand trodde han visste noe om Vokteren, oppdaget han et nytt lag under.

Loial nikket sakte. «Kanskje jeg også dvelte for mye ved det forgangne. Likevel, lundene var vakre.» Men han så seg rundt i det nakne rommet som om han så det med nye øyne, som om han plutselig fant ting som var verdt å se på.

Ingtar kom inn og bukket til Fyrst Agelmar. «Unnskyld, min herre, men du ønsket å få vite alt som var utenom det vanlige, uansett hvor lite det var.»

«Ja, hva er det?»

«En bagatell, herre. En fremmed forsøkte å komme seg inn i byen. Ikke fra Shienar. Etter målet å dømme en lugarder. Da vaktene ved sørporten prøvde å forhøre ham, flyktet han. Han forsvant inn i skogen, men like etter ble han oppdaget i et forsøk på å klatre over muren.»

«En bagatell!» Agelmars stol skrapte mot gulvet da han reiste seg. «Fred! Tårnvaktene er så skjødesløse at en mann kan nå bymuren usett, og det kaller du en bagatell?»

«Det er en galning, herre.» Ingtars stemme var full av ærefrykt. «Lyset beskytter de gale. Kanskje Lyset tilslørte tårnvaktenes øyne og lot ham nå frem til muren. En stakkars galning kan da ikke gjøre noen skade.»

«Er han blitt ført til borgen? Godt. Før ham hit til meg. Med det samme.» Ingtar bukket og forlot dem, og Agelmar vendte seg mot Moiraine. «Du får unnskylde meg, Aes Sedai, men jeg må se til dette. Kanskje det bare er et stakkars krek som har fått tankene sine blindet av Lyset, men … For to dager siden ble fem av våre egne oppdaget om natten da de prøvde å sage over hengslene på en hesteport. Ikke mye, men nok til å la Trolloker slippe inn.» Han skar en grimase. «Mørkefrender, antar jeg, skjønt jeg hater å tro det om noen fra Shienar. Folk rev dem i filler før vaktene kunne ta dem, så det vil jeg aldri få vite. Hvis noen fra Shienar kan være Mørkefrender, må jeg være ekstra forsiktig med utlendinger i disse dager. Hvis dere gjerne vil trekke dere tilbake, skal jeg få noen til å vise dere rommene.»

«Mørkefrender kjenner hverken grenser eller blod,» sa Moiraine. «De finnes i alle land, men har ikke noe hjemland. Jeg er også interessert i å se denne mannen. Mønsteret former et Nett, Fyrst Agelmar, men Nettets endelige form kan ennå ikke skjelnes. Det kan vikle inn hele verden, eller det kan løse seg opp og sette Hjulet til å veve en ny orden. Men nå kan selv bagateller forandre Nettets form. Derfor liker jeg ikke bagateller utenom det vanlige.»

Agelmar så bort på Nynaeve og Egwene. «Som du vil, Aes Sedai.»

Ingtar vendte tilbake med to vakter som bar hellebarder. Mannen de førte inn, lignet en vrengt fillepose. Skitten lå i flere lag i ansiktet og filtret seg inn i det lange, tjafsete håret og skjegget. Han huket seg sammen og øynene flakket til alle kanter. En ram eim drev foran ham.

Rand lente seg spent frem og prøvde å se gjennom all skitten.

«Dere har ikke noen grunn til å holde meg her,» klynket mannen. «Jeg er bare en stakkars lutfattig mann som er forlatt av Lyset, og leter som alle andre etter et sted som kan beskytte mot Skyggen.»

«Grenselandene er et underlig sted å lete etter –» begynte Agelmar, men Matt avbrøt ham.

«Tuskhandleren!»

«Padan Fain,» nikket Perrin.

«Tiggeren,» sa Rand hest. Han satte seg tilbake da hatet plutselig flammet i Fains øyne. «Han er mannen som spurte etter oss i Caemlyn. Det må være ham.»

«Så dette angår deg likevel, Moiraine Sedai,» sa Agelmar sakte.

Moiraine nikket. «Jeg er stygt redd for at det gjør det.»

«Jeg ville ikke gjøre det.» Fain begynte å gråte. Store tårer laget render i skitten på kinnene, men nådde ikke inn til huden. «Han tvang meg! Han og de brennende øynene hans!» Rand krympet seg. Matt hadde hånden innunder jakken; han knuget uten tvil dolken fra Shadar Logoth igjen. «Han gjorde meg til en hund! Hans hund, for å jage og luske og jeg fikk aldri fred. Bare hans hund, selv etter at han slengte meg vekk.»